Jeg har alltid hatet slanger. Likevel trekkes jeg til TV-programmer om slanger som fluer til en hestelort – kanskje er det min versjon av å “nyte” en skrekkfilm (som jeg om mulig hater enda mer enn slanger). På samme måte har jeg alltid følt en dragning mot Las Vegas. Ikke fordi jeg tror jeg kommer til å elske den neonopplyste gamblerbyen i Nevadas ørken. Snarere tvert imot: Min antagelse er at jeg kommer til å hate byen som pesten.
Likevel… Jeg har aldri vært der. Ruten i min bucket-liste står uavkrysset og tom, og har gjennom flere år ropt på å bli satt et kryss i. Så når sjansen endelig byr seg, kaster jeg alt annet til side og hiver meg på flyet. “Nå spiller du ikke bort familieformuen!” formaner hjemmekontoret. “Neida,” svarer jeg – som om den fantes…
Møtt av banditter
Etter 17 timers reise er man trøtt i trynet når man endelig vakler ut av flyet og inn i ankomsthallen. På Harry Reid International Airport i Las Vegas bråvåkner du imidlertid allerede før du får hentet bagasjen: Ut av gaten er det første du møter en jungel av banditter. Ikke enarmede, som de jeg kjenner fra Danskebåten i gamledager, men blinkende monstre med støyende lyd og symboler jeg ikke klarer å skjønne betydningen av. (Det gjør jeg forresten aldri under mitt opphold i Las Vegas.) De mest spillesugne glemmer alt som heter bagasje, og setter seg straks ved hver sin banditt for å bli ranet – frivillig: Velkommen til Las Vegas!
Taxisjåføren som tar meg fra flyplassen til hotellet, det legendariske Sahara hvor blant andre Elvis og The Rat Pack har både bodd og opptrådt, har tre mastergrader i økonomi, historie og psykologi. Han er professor ved byens universitet, og er en uventet men glimrende guide på den korte turen inn til byen. Jeg har såpass anstendighet i kroppen at jeg ikke spør ham hvorfor han kjører taxi på si. Som så mange andre i denne byen har han vel blitt ranet av en banditt eller to, han også.
Fremme ved hotellet gir jeg taxisjåføren/professoren/byguiden det jeg anser som rundhåndet med driks, inntil han mumler noe om et minimum på 25 prosent. “De fleste gir 40!” påpeker han fornærmet før han skrenser ut av den staselige innkjørselen. Jeg setter tabben på kontoen for læring, og går inn i hotellet.
Det er to hundre meter fra inngangspartiet til den lille hotellresepsjonen, og min ferd gjennom lokalet går mellom banditter (fremdeles uten armer), roulettbord, pokerbord, black jack-bord og gud vet hvor mange andre typer bord det finnes. Jeg sjekker inn, krasjer inn på rommet og skrur av air-conditionen. Vel er det 30 grader på utsiden, men varmen er kjærkommen for en senhøstpreget kropp fra nord.
The Strip
Jeg er i Las Vegas for å delta på en kongress med tema internasjonal luftfart, men skal ikke kjede deg med detaljene. Det holder lenge at jeg i bunn og grunn kjeder meg selv, og ser frem til en nattlig rusletur langs The Strip. Som er ørkenbyens berømte strekning av Las Vegas Boulevard – 6,8 kilometer lang, og opplyst som en evig julegate på steroider.
The Strip-området fikk sine første kasinoer og hoteller på begynnelsen av 1940-tallet med byggingen av New Frontier og El Rancho. Deretter fulgte Flamingo, og litt senere Desert Inn. Byen ble en lekegrind for organisert kriminalitet (en omskrivning for Mafiaen), med den New York-baserte gangsteren Bugsy Siegel i spissen for finansieringen.
Ved inngangen til 1970-tallet ble det bygget ut flere mega-resorts langs The Strip, slik som International Hotel (senere kjent som LVH – Las Vegas Hotel and Casino) og det opprinnelige MGM Grand Hotel and Casino (senere Bally’s). Sistnevnte hadde 2084 rom ved åpningen, og var da verdens største. MGM Grand var utsatt for en brann i 1980 der 85 gjester og ansatte døde, noe som førte til endrede brannforskrifter for hoteller i hele verden.
Åpningen av The Mirage i 1989 satte en ny standard for hotellene langs The Strip, og i årene som fulgte ble flere megahoteller åpnet som (nye) MGM Grand og New York-New York. Fra årene rundt årtusenskiftet har The Strip i stadig større grad blitt preget av luksushoteller som Bellagio, The Venetian og Wynn, mens eldre hoteller har blitt stengt eller revet. Legg så til Donald Trumps engasjement i byens hotell- og casinovirksomhet, og du har en heksegryte av neon, lyder og banditter i alle valører.
Er det rart man trekkes mot The Strip?
Cæsars palass
Lite eller intet er ekte i Las Vegas, med unntak av spillegalskapen. Steder som The Venetian byr på både kanaler og gondoler, til fryd for de myldrende millioner av amerikanere i shorts og hawaiiskjorter som aldri har vært i Venezia. Caesars Palace står heller ikke tilbake for å stjele uhemmet fra italienerne: Langs inngangspartiet står en rekke “antikke” statuer av Venus, også hun uten armer. I hallen på veien inn til casinoet møtes du av selveste Julius Cæsar på pidestall, en tro kopi av Augusto di Prima Porta, den mest berømte av alle Cæsar-statuer fra antikken og originalt hjemmehørende i Vatikanet.
Cæsar skal engang ha sagt noe sånt som at “loddet er kastet” da han krysset elven Rubicon for å tilrane seg makten i Rom, der lodd ifølge min gamle historielærer er synonymt med terning. Passende nok, altså. For bak Cæsar på pidestallen utspiller det seg en fascinerende scene jeg har sett så mange ganger før – på film. Klokken nærmer seg midnatt, men fremdeles strømmer det spillere til de mange bandittene og spillebordene i det enorme casinoet.
Dette er gamblerens Mekka, intet mindre. Selv rasler jeg litt i bukselommen etter småmynt for å fôre et av de blinkende og støyende monstrene uten armer. Jeg leter forgjeves etter myntinntak, inntil det går opp for meg at maskinen kun spiser kredittkort. Da feiger jeg ut. Jeg skjønner så likevel ingenting av de fargerike feltene som har erstattet de gamle appelsinene og kirsebærene, og alle knappene du kan trykke på for å gjøre… ett eller annet. Jeg er rett og slett ingen gambler, og har mer enn nok med å bivåne det hele. Familieformuen forblir like intakt som den er beskjeden.
Las Vegas, baby!
Ute på The Strip igjen er det nesten like folksomt som inne på casinoet i Caesars Palace. Jeg stamper i kø mot den kunstige innsjøen foran Bellagio for å bivåne kveldens siste forestilling av det berømte fonteneshowet, som finner sted ved midnatt. Rundt meg i trengselen ser jeg flere personer utkledd som Disney-figurer, et knippe unge damer med fjær og paljetter som ser ut som de kommer rett fra karnevalet i Rio, to toppløse damer i nettingstrømper (“photo is only five dollars, sir”) og en mengde andre mer eller mindre utspjåkede menn og kvinner i aparte karnevalskostymer. Det er en tirsdag utenfor sesongen, og intet spesielt å feire. Det er bare Las Vegas, rett og slett.
Når jeg påfølgende kveld – min siste kveld i Las Vegas – er invitert på et arrangement i den trendy nattklubben Zouk, får jeg den endelige og siste biten i byens sjel på plass. Jeg nyter en fruktig cocktail i gilde farger ved bassengkanten i nattklubben, mens jeg uten hell prøver å se ut som om jeg hører hjemme her. Flytende rundt i bassenget på en madrass formet som en musling ligger en vakker… havfrue! og plasker dovent med halefinnen. Hun får øye på meg, vinker og roper så høyt at hun overdøver den sløye pool-musikken:
– Las Vegas, baby!
Det er bare å kapitulere. Las Vegas er alt jeg fryktet det skulle være, og mere til. Det er virkelig frykt og avsky i Las Vegas. Og kanskje er det når alt kommer til alt nettopp fordi det er så hinsides alle konvensjonelle normer at jeg lar meg fascinere.
Og en dag skal jeg jaggu lære meg å spille på en armløs banditt, jeg også. Bare vent til neste gang!
