For det er noe magisk ved Toscana. Vi finner magien i gården Podere il Casale, hvor vi stopper for lunsj på vei til Pienza. Bonden har innredet både restaurant og vinutsalg, og serverer nydelig mat og tilhørende viner som setter begrepet kortreist i glass og ramme. Hjemme har bøndene etter mange års kamp omsider fått lov til å servere selvsprodusert… cider. Er det rart vi trekker sydover?
– Denne rødvinen, produsert fra egne vinmarker, passer perfect til pecorionoen vi lager her på gården, sier Ulisse, som «flyktet» hit fra Sveits i 1991 for å søke et enklere liv og roligere dager.
Han fant nok ingen av delene, om man skal dømme etter alt han og kona Sandra har fått til på gården. Men om han ikke har ro i rumpa, har han til gjengjeld desto mer ro i sjelen.
– Dette er guds eget landskap, sier Ulisse med ettertrykk, der vi etter en minneverdig lunsj nyter utsikten over landskapet mellom Podere il Casale og landsbyen Pienza.
Guds eget landskap
I guds eget landskap, fremdeles på vei til Pienza, finner vi også veien til Abbazia di Monte Oliveto Maggiore. Klosteret er i aktiv drift, med flere hundre munker innenfor klostermurene. Besøkende har imidlertid fri adgang til klosteret i korte perioder om morgenen og ettermiddagen, og det er særlig det spektakulære fresco-galleriet rundt atriet med malerier som illustreret den hellige St. Benedicts liv som trekker. Men legg også turen innom det vakre kapellet – det er føde for både sjel og hjerte, om du er troende eller ikke.
Vi er fremdeles på vei til Pienza, men veien er full av fristelser. En vinåker til venstre, med utsikt mot en gammel gård gjennom en snorrett sypress-allé. En flokk med sauer, fremdeles trillrunde av ull etter vinteren, godt passet på av to gjeterhunder. Stoppene blir mange, og det er sen ettermiddag før vi endelig når Pienza.
Gud har satt sitt spor også i Pienza, her gjennom sin jordiske representant Pave Pius II – på folkemunne kjent som Pio Due. Som var født nettopp i landsbyen Pienza, og gjerne ville gi noe tilbake til sin fødeby etter at han ble valgt til pave i 1458. Så han lot bygge en kirke, så overdrevent stor for den lille landsbyen at den etter hvert begynte å synke – på den ene siden. Mister du en klinkekule i den ene enden av kirken, må du forbi sakristiet for å finne den igjen.
Toscana er virkelig guds eget landskap, i den forstand at landskapet synes å ha fått utdelt absolutt alt: Mat, vin, landskap, kunst, kultur, arkitektur, klima – og ikke minst en livsstil som sier noe i liket med «er’e så nøye’a?» For det er jo ikke det, er det vel?
