Det er bare ikke mulig å la det være: I likhet med de aller fleste som besøker det som er igjen av den berømte broen i Avignon i Rhône-dalen, hører jeg meg selv synge. ”Sur le pont d’Avignon, l’on y danse, l’on y danse…” Fransktimene på gymnaset var kanskje ikke helt bortkastet likevel, selv om fransklærer Toft muligens måtte mene noe annet. Selv en tett klynge med japanere prøver seg på sangen, oppmuntret av at teksten faktisk står skrevet på veggen ved inngangen til broen.
– Teksten er ikke helt historisk korrekt, forteller min guide Julien.
– Det er riktig at det ble danset her av byens borgere, men det skjedde på sandbankene under broen – ikke på den.
Viktigere var dog funksjonen som sambandsledd mellom Rhônens to bredder – faktisk den eneste i sin tid, da den ble bygget på slutten av 1100-tallet.
Pavesetet
Broen gjorde Avignon til et viktig knutepunkt i Middelalderen, og da politisk og militær uro i Roma utløste Pave Klemens den femtes flukt til Avignon i 1309 markerte det starten på det som i dag er kjent som ”pavenes babylonske fangenskap”. Totalt holdt syv påfølgende paver sete i Avignon, helt frem til Gregor XI flyttet tilbake til Roma med pikk og pakk i 1377.
– Det er også forklaringen på at palasset i dag er tilnærmet tomt for innhold, forklarer Julien.
Palasset han snakker om er Palais des Papes, eller Pavepalasset, som dominerer bybildet i den gamle delen av Avignon. Det er et imponerende bygg, og vel verdt et besøk til tross for det manglende innholdet. Virkelig imponerende blir det imidlertid først etter mørkets frembrudd, når det avholdes et formidabelt lys- og lydshow i palassets borggård. Er du innom Avignon, bør du sørge for å få med deg dette!
Gamlebyen er sjarmerende, caféene så franske som de skal være og matmarkedet er like fargerikt som det er spennende. Men vi skal videre – over broen (ikke den gamle, som stopper i løse luften etter et par hundre meter) og mot et spennende mål på den andre siden av elven.
Et fort med link til Rjukan
Kneisende på en høyde over landsbyen Villeneuve les Avignon finner vi Fort St. Andre. Fortet stammer fra 1300-tallet, og byr på en fantastisk utsikt over Rhônen og Pavepalasset i Avignon. Mer interessant enn selve fortet er nok imidlertid den usedvanlig vakre og frodige hagen som omgir bygningene; alt sammen eiet av to jenter i tenårene etter arv fra besteforeldrene. Og – skal det vise seg – med en høyst levende forbindelse til Norge og Rjukan.
– Ou est le Norvegien? hører jeg plutselig fra en stilig dame noen meter unna.
Hvor er nordmannen? Man peker på meg, og straks håndhilser jeg på Madame Marie Viennet, mor til de to unge eierne og den egentlige husfruen på Fort St. Andre.
– Så hyggelig å treffe en nordmann, smiler Madame.
– Du skjønner, min svigermor er barnebarn av en mann fra Rjukan. Sam Eyde, kjenner du ham? Han er visst ganske kjent i Norge, etter hva jeg erfarer.
Alle nordmenn kjenner selvsagt til Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro. Og Madame skal vise seg kledelig beskjeden, for hun er fullstendig klar over Sam Eydes betydning for både Rjukan og Norge.
– Vi var i Rjukan for et par-tre år siden siden, i forbindelse med det store jubiléet og UNESCOs utnevnelse til verdensarv. Faktisk produserte vi en egen linje med Sam Eyde-vin til anledningen, sier hun – og forklarer at familien også har sin egen vingård i nærheten.
Jeg lover å lete etter vinen i de hjemlige polhyller, og forlater det lille stykket Norge i det historiske Frankrike med franske kyss på tre kinn – og nok en bekreftelse på at verden sannelig er mindre enn man tror.
Tilbake til romertiden
Mitt neste stoppested ble bygget over tusen år før Fort St. Andre, og er kanskje enda mer imponerende. Pont du Gard er den største og mest intakte av de gjenværende romerske adveduktene, og selvsagt forlengst beskyttet av UNESCO gjennom sin verdensarv-status.
Akvedukten er også den høyeste av sitt slag i Europa, og ble bygget i det første decenniet etter Kristus for å lede vann fra kilden i Uzès til Nîmes. Det er en ren vannvei, men langt senere ble det anlagt en bro parallelt med akvedukten for at befolkningen skulle slippe å balansere over elven Gardon langs pillarene. Den er også en turistmagnet av de sjeldne, så her er du garantert ikke alene selv godt utenfor sommersesongen – om du da ikke skulle bestille en guidet tur gjennom selve akvedukten, helt på toppen. Som på grunn av takhøyden på 1,74 meter egner seg best for japanere og krumryggede, og mindre bra for de fleste norske menn.
Det tilstøtende muséet er imponerende både i form og innhold, ikke minst fordi det på enkelt vis forklarer hvordan romerne utnyttet vann i alle tenkelige former – fra offentlige toaletter via badeanlegg til akvedukter. Entré til alt sammen er gratis, men du må betale for parkering. Og tro meg, hit kommer du ikke til fots…
Naturlig vakkert
Jeg setter kursen videre nordover i Rhône-dalen, i retning Lyon. Landskapet i Ardèche er kupert, og uendelig vakkert. Fra de høyeste punktene langs veien har du fabelaktig utsikt over elven Ardèche, der den svinger seg som en boa constrictor gjennom dalen. Langt der nede aner du kanoer og kajakker, som dovent lar seg drive nedover med strømmen.
Denne delen av den berømte elven er et yndet sted for padlere, og krever liten eller ingen kunnskap om det padletekniske. Det ligger en tidsbegrensning på oppholdet: Maks tre dager. Til gjengjeld kan du både fiske, bade og campe her, langs elvebredden. Både hoteller og utleiefirmaer har spesialisert seg på dette markedet, til glede for en stadig økende strøm av turister.
Jeg følger veien nedover mot elven, og blir belønnet med et av Frankrikes mest kjente naturlige turistmål: Pont d’Arc. Her har elven Ardèche gravet ut en veldig portal i sandsteinen, som en slags naturens egen triumfbue. Om du skal ta ett eneste bilde langs din ferd gjennom Rhône-dalen, er det her du skal ta det.
Fjellene her består i stor grad av sandstein, som i bunn og grunn er formet av gamle skjell. Det gjør steinen enkel å bearbeide, både av menneskehender og naturen selv. Det forklarer den uvanlig store forekomsten av huler i området – som den enorme dryppsteinsgrotten Aven d’Orgnac. Den byr på imponerende formasjoner av dryppstein, som en slags underjordisk gotisk katedral. Kun guidede turer, snaue 300 trappetrinn ned i dypet. Men fortvil ikke ved bunnen, om formen skulle skrante – oppturen tar du med heis.
Aven d’Orgnac er imponerende nok, men spør du meg når den ikke til knehasene på den neste hulen jeg besøker. Og det til tross for at den er fake fra ende til annen.
36 000 år gammel kunst
For 20 000 år siden raste deler av fjellsiden ut like ved Pont d’Arc, og stengte med det inngangen til en hule som tidligere hadde vært tilholdssted for hulebjørner – og, skulle det vise seg – prehistoriske mennesker. Dermed beholdt hulen sin hemmelighet helt frem til 1994, da noen lokale huleutforskere snublet over det som skulle vise seg å bli intet mindre enn en verdenssensasjon.
Hulen inneholdt nemlig ikke bare beinrester etter en mengde hulebjørner, men også fantastiske hulemalerier – de eldste av dem risset inn for hele 36 000 år siden. Naturlig nok kunne man forvente seg en meget primitiv form på hulemaleriene, men disse viste seg forbløffende avanserte. Så avanserte at det i dag er bygget opp et enormt anlegg ikke langt fra hulen, med en replika av den originale hulen som hovedattraksjon. Den originale hulen er nemlig stengt for alt innsyn fra annet enn en liten gruppe forskere, av bevaringsmessige årsaker.
En fake hule, altså. Et slags lokalt svar på Disneyland eller Hunderfossen der hjemme? Jeg holdt på å svinge forbi Grotte Chauvet, som anlegget heter – oppkalt etter originalen, selvsagt. Og hvilken tabbe det ville ha vært!
For replika-hulen er intet mindre enn fantastisk! Allerede etter fem minutter har du fullstendig glemt at dette ikke er den ekte hulen, men en kopi skapt av kunstnere – pinlig nøyaktig gjengitt etter de originale hulemaleriene.
Rhône-dalens magi
Jeg ender i Lyon – parkerer bilen og tar lyntoget videre til Paris, men det er en annen historie. Rhône-dalen imponerer, med sin skattekiste av historiske og kulturelle perler. Legg så til det ypperste av fransk kjøkken og Rhône-viner i verdensklasse, så har du oppskriften på en hyggelig, liten ukes biltur med din kjære.
Reisens største høydepunkt og tilsvarende største overraskelse er det eneste vi ser som er kunstig, og ikke skapt av naturen eller mennesker fra forgangne tider. Grotte Chauvet er nesten verdt turen alene. Og det sier ikke så lite, i en dal så full av kulturskatter.
Fakta
Komme seg hit
Fly til Lyons med SAS (mellomlanding i København), eller til Avignon med Air France. Lei bil i en av disse byene, og kos deg i Rhône-dalen!
www.sas.no
www.airfrance.no
Bo godt
Rhône-dalen er full av små og store perler på overnattingsfronten. Vi bodde moderne og trendy ved Ardèche-elven, og fantastisk på flere av de gamle sandsteins-masene du finner langs ruten.
Spis godt
Du befinner deg i et område av Frankrike som byr på det beste av oster og ikke minst viner. De røde Rhône-vinene er velkjente for de fleste, men se opp for den hvite – som etter vår mening holder en fantastisk kvalitet. Rhônes roséviner er tyngre og mørkere enn tilsvarende ”bassengviner” i Provence, og passer best til mat. Her ligger Michelin-graderte restauranter som perler på en snor, og har de ingen stjerner er de likevel ofte omtalt i den berømte guiden.
Se og gjøre
Pavepalasset i Avignon er verdt å få med seg, spesielt om kvelden under det fantastiske lysshowet. Den berømte broen i Avignon er også en åpenbar severdighet.
Akvedukten Pont du Gard er imponerende, og det tilhørende museet forklarer på en spennende og lettfattelig måte hvordan romerne temmet vann i alle former og for alle formål.
Til slutt må du unne deg et besøk i den kunstige, men forbløffende fascinerende Grotte Chauvet – den 36 000 år gamle kunsten på grotteveggene er intet mindre enn fantastisk!
