De første signalene nådde meg allerede for 15 år siden: – Se opp for Panama! Jeg fikk høre det av norske bistandsarbeidere i Latin-Amerika, som la feriene til ”områdets roligste og vakreste region”. Og jeg fikk høre det av reiselivsguruene, som lovpriste Panama som et av verdens heteste nye reisemål.
Det ligger langt unna, tenkte jeg. Men informasjonsflyten bare økte i omfang, og strengt tatt er det ikke lengre reise enn til Thailand eller Brasil. Så jeg ga etter til slutt, og satte meg på flyet til Panama City.
Kort vei mellom kontrastene
På vei fra flyplassen og inn mot Panamas hovedstad med samme navn som landet slår det meg at det er liten avstand fra jungelen til skyskraperne. Og det aner meg at dette er et land der det på godt og vondt er kort vei mellom kontrastene. Vi kjører fra utkanten av jungelen forbi bølgeblikkbyer for de fattige, men straks etter passerer vi store områder der det bygges billige og gode sosialboliger i et storstilt offentlig program. Vi kjører langs øde sletteområder, for så plutselig å møte en vegg av skyskrapere som mest av alt minner om Manhattan: Fra grønn jungel til storbyjungel på ti minutter.
Hele veien bærer omgivelsene preg av vekst. Det bygges nesten over alt, i Panama City i høyden såvel som bredden. Landets kranfirmaer må leve en eneste lang fest, i likhet med anleggsindustrien. Jeg observerer flere skyskrapere under oppføring enn jeg klarer å telle i farten, og undrer meg over om det virkelig så til de grader går til himmels i Panamas boligmarked?
Panamakanalen
Et særtrekk ved Panama er den korte avstanden mellom to verdenshav: Stillehavet og Atlanterhavet (eller det Karibiske Hav, som det kalles på denne strekningen). Så kort er avstanden at franskmennene, med blant andre den berømte tårnkonstruktøren Gustav Eiffel på laget, i 1881 mente de skulle klare å anlegge en kanal tvers gjennom landet – fra kyst til kyst. Men til tross for iherdige forsøk hadde franskmennene verken kompetanse, utstyr eller økonomi til å gjennomføre et slikt gigantisk byggeprosjekt, og ga opp i 1899. Da kom amerikanerne på banen, og i årene fra 1902 til 1914 bygget de ved hjelp av sine militære styrker en 81,6 kilometer lang kanal fra Colón ved det Karibiske Hav til Balboa ved Stillehavet. Kanalsonen ble administrert (og i praksis eiet) av USA helt frem til år 2000, da Panama selv overtok alle rettigheter og alt ansvar for kanalen. I dag er det velkjent for de fleste at Donald Trump krever kontrollen over Panamakanalen tilbake på amerikanske hender, men foreløpig styres denne av et uavhengig selskap.
Panamakanalen er et naturlig utgangspunkt for deg som vil lære landet å kjenne. For helt siden Columbus navigerte på den Karibiske siden av Panama har landet vært en viktig handels- og transitthavn. Landet var en spansk koloni frem til 1821 (deretter underlagt nabolandet Colombia fram til 1903), og i kolonitiden ble det meste av Sør-Amerikas gull og andre varer fraktet gjennom Panamas havner. Med åpningen av Panamakanalen fikk selvsagt næringsveiene rundt skipsfart en enorm vekst, rett og slett fordi alle skip nå slapp å seile rundt sydspissen av Sør-Amerika. I dag akter myndighetene å øke aktiviteten ytterligere, og et storstilt utbyggingsarbeid for å kunne betjene større og flere skip ble ferdigstilt i juni 2016.
Jeg spiser lunsj på restauranten ved Miraflores, den største slusen i kanalen, og følger den livlige trafikken mellom de to verdenshavene over en kald øl. Det gjør også store deler av Panamas regjering, der de mottar utenlandske gjester ved nabobordet. Ingen tvil om at de fleste besøk i landet begynner nettopp her.
Et sentrum for økonomisk vekst
Fremdeles er Panama en handels- og transittnasjon med Panamakanalen og frihandelssonen Colón i nord som viktigste inntektskilder. Men Panama har også vokst på andre områder. Bank- og finanssektoren er vel etablert og størst i Latin-Amerika, og har for lenge siden åpnet dørene for utenlandske investeringer og kapital. Den såkalte Panama Papers-skandalen talte sitt tydelige språk om at alt kanskje ikke var like stuerent i forhold til andre lands lovgivninger, og en opprydning var nødvendig i kjølvannet av skandalen.
Turistindustrien er også vel etablert, og Panama regnes faktisk av både europeere og nord-amerikanere som et av verdens mest spennende reisemål. Etter at diktatoren Noriega ble fjernet har landet også klart å skape et stabilt politisk klima, og sammen med de naturgitte forutsetningene har dette bidratt til at Panama er blitt et ettertraktet feriemål også for mange latinamerikanere. Under vårt opphold skal jeg oppdage at mye gjenstår før for eksempel infrastrukturen er ordentlig på plass, men det forrykker ikke følelsen av å befinne seg i et land der de fleste piler peker oppover og optimismen råder.
By søker sjel
Mye av aktiviteten i dagens Panama ligger i byene. På Atlanterhavssiden ligger havnebyen Colón med verdens nest største frihandelssone etter Hongkong; en by du nok ikke bør bevege deg så alt for mye rundt i på egenhånd på grunn av høy kriminalitet. Så er det da heller ikke i Colón stedet du velger å legge din feriereise til.
Noe helt annet er det med Panama City. Her bor rundt 1,3 av landets nær 3,4 millioner innbyggere, og byen er i rask vekst. For 25 år siden fant du knapt et høyhus her, mens skylinen i dag er temmelig tett og imponerende. Men veksten har neppe gått knirkefritt, og jeg siterer gjerne en bekjent som nylig bodde her noen uker: «Jeg hadde hele tiden på følelsen av at jeg befant meg på baksiden av noe…»
Jeg leter etter byens sjel, men har problemer med å finne den. Når det er sagt er jeg ganske sikker på at den kommer flytende inn i etterkant av utbyggingen. Kulturen her er selvsagt latinsk (meztisos) etter spanjolenes nærvær og indiansk etter urbefolkningen, og i tillegg finner du mange afrikanere med vestindisk herkomst i Panama. Kineserne har sitt Chinatown i Panama City, som også befolkes av hinduer, jøder og andre etniske eller religiøse grupper. Legg så til en stor kontingent med amerikanere og canadiere og en voksende gruppe europeere, så har du et spennende utgangspunkt for kulturell fargerikdom, noe du allerede i dag ser i for eksempel et særpreget og livlig musikkliv.
Panama City er på mange måter ”ny”, og det forklarer fraværet av sjel. Men byen har faktisk en gamleby: Casco Antiguo, beliggende noen kilometer utenfor den ”nye” byen. Skulle man ikke kunne forvente å finne byens sjel her, i det minste? Svaret er et betinget nei, av flere årsaker. Rett nok finner du enkelte vakre bygninger og områder her og hele området kan på en god dag med en stor porsjon velvilje minne om Havanna. Men gamlebyen er rett og slett temmelig forfallen. I tillegg vever byens slumområder seg godt inn i selve gamlebyen, noe som gjør store deler utilgjengelig for turister. Dette er man imidlertid smertelig klar over fra myndighetenes side, og det er satt i gang store renovasjonsprosjekter over deler av Casco Antiguo.
Spennende utvikling
Likevel – bak alle kranene, anleggsmaskinene og stillasene aner jeg konturene av en spennende by. Og bevares: Som storby er Panama City allerede velutviklet – her finner du alt du forventer å finne i en metropol, og mere til. Men veksttakten er formidabel, og den gode byfølelsen vil nok ikke komme før gamlebyen er restaurert og byens rytme er endelig etablert. Jeg gir byen 5-10 år til kulturell vekst, og i mellomtiden er det fullt mulig å fryde seg over alt det andre både byen og landet ellers har å by på.
Panama betyr ”mange fisker” eller ”mange sommerfugler” på urspråket. Jeg formoder at dette gjenspeiles i naturrikdommen i og ved de to verdenshavene, og ikke minst i regnskogen som ligger midt i mellom. Og ikke minst i det spennende San Blas-reservatet, som du kan lese mer om her.
