Botswana – Afrikas diamant

Det sies at Botswana er Afrikas mest velordnede og tryggeste land. Rike diamantforekomster har sørget for stabil økonomi, og fravær av kriger og stammefeider har sørget for en fredelig utvikling. Legg så til et fantastisk dyreliv i Okavango-deltaet, så har du det perfekte reisemål for deg som søker safariopplevelser på aller øverste hylle.

Zarafa

Det er tidlig om morgenen. Faktisk så tidlig at vekkerklokken ennå ikke har ringt, enda den er satt til 05.30 for å rekke en rask frokost før dagens første safari. Likevel bråvåkner jeg, og skjønner først ikke hvorfor. Men så hører jeg lyden, rett utenfor vinduet på soverommet: Høy grynting, som om det skulle befinne seg en gigantisk råne på utsiden. Jeg trer meg gjennom myggnettingen som omgir sengen, drar gardinet til side – og ser rett ut på en flodhest! 

Velkommen til Afrika! Eller for å være mer spesifikk: Velkommen til Okavango-deltaet i Botswana. Hvor man altså beviselig kan bli vekket av flodhester, og hvor de store opplevelsene skal vise seg å stå i kø i løpet av de kommende dagene.

Jeg kom hit i går kveld, etter 27 timers tur med tre flybytter. Det siste fra flystripen i Maun, den lille byen som er den siste utposten før et bush-fly tar deg videre ut til det endelige bestemmelsesstedet i deltaet. Som for mitt vedkommende var Selinda Airstrip, hvor en Land Cruiser sto klar til å frakte meg videre inn til Zarafa Camp – den første av tre safari-lodger i Great Plains-gruppen jeg skal besøke her i Okavango-deltaet. Vel, sant og si befinner vi oss foreløpig i utkanten av selve deltaet, men det skal forandre seg etter hvert.

Fascinert stirrer jeg ut på flodhesten som vekket meg, før den tre-fire tonn tunge kolossen rusler dovent videre mot Zibadianja-lagunen nedenfor mens den smågrynter helt til jeg ikke kan høre den lenger. Så ringer vekkerklokken – som om jeg trengte den – og det er tid for å gjøre meg klar for avhenting. For her er ikke hotellrommene rom, men små hus i luksusklassen.

Mitt «rom» ligger et par hundre meter fra resepsjonsbygningen, og jeg har fått strengt forbud mot å tusle dit på egenhånd. Her tusler nemlig alt fra elefanter og flodhester til løver og slanger fritt mellom bygningene, som alle er oppført på påler for ikke å sette varige spor i naturen. Derfor må jeg pent vente på ranger Opie, som ledsager meg til hovedbygget. Og etter en rask frokost med utsikt over savannen, drar vi ut i Opies velutstyrte Land Cruiser på min aller første safari i Okavango-deltaet. 

Opie

Et opphold på en Great Plains-lodge er det motsatte av masseturisme. Zarafa har kun 4 «rom» pluss en suite, og med en stab på godt over 40 personer blir du tatt godt vare på. Alle er på fornavn med deg, og selve safariopplevelsen er såpass eksklusiv at hvert «rom» har sin egen Land Cruiser og dermed også sin egen ranger. Min ranger heter altså Opie, og vi blir godt kjent i løpet av to lange dager på utkikk etter løver, flodhester, elefanter, giraffer og en rekke av Okavango-deltaets andre ville dyr.

Opie viser seg raskt å være noe langt mer enn bare en vanlig guide og sjåfør. En ranger i Botswana er ikke bare en kjentmann som i de fleste tilfeller er oppvokst nettopp i dette området, men også en person med lang og grundig utdannelse.

– Først var det et års teoretisk utdannelse i Maun, forklarer Opie når vi etter mange timers fantastiske naturopplevelser gjør et stopp for å nyte et glass sør-afrikansk hvitvin og litt lokal snacks i solnedgangen.

– Deretter fulgte to år med teori og praksis, alt sammen organisert og betalt av Great Plains. Og de aller fleste av oss som er rangere her i Okavango-deltaet er født og oppvokst i en av landsbyene i nærheten.

Ikke så rart da, at Opies trenede øye finner en løve eller en elefant der jeg kun ser en treklynge langt der borte. Med stø hånd på rattet og blikket hvileløst søkende over landskapet snuser han opp ikke mindre enn 27 løver bare i løpet av den første safaridagen.

Om han får øye på løvene på lang avstand, kommer han til gjengjeld tett på etter hvert. Faktisk så tett at de befinner seg bare et par meter fra meg, der jeg sitter høyt hevet over dem i Land Cruiseren. Løvene leer knapt på et øye, og bryr seg slett ikke om vårt nærvær; de har ingen naturlige fiender her i deltaet, og de har lært seg at Land Cruiserne med rangere ombord heller ikke utgjør noen fare. 

Safari på øverste hylle

– 27 løver, sier du? På en og samme dag? Det er faktisk mer enn man vanligvis kan forvente å se, mener Laurie Woolcott, general manager på Zarafa. 

Sammen med sin kone Januska, som er camp manager, er han ansvarlig for den veldrevne campen. 

– Jeg har vokst opp i min families egen safari-camp, som vi etter hvert solgte. Siden 2012 har jeg jobbet for ulike Great Plains-camper, forteller Laurie.

– Hver dag her gir oss noe nytt og spennende, smiler de to.

– Naturen gir deg hele tiden noe du ikke har sett før. I tillegg treffer vi så mange interessante og hyggelige gjester fra hele verden. På mange måter er det som å invitere folk inn i vårt eget hjem. Det føles rett og slett ikke som en jobb, men snarere en livsstil.

Mange av gjestene har spart opp til et opphold her gjennom et langt liv. For det skal sies, direkte billig er det ikke. Prisene starter på godt over 20.000 kroner natten per person, men så bor du da også på ett av bare fire steder i hele Botswana som er tilknyttet Relais & Châteaux. I tillegg er absolutt alt inkludert, fra måltider til alt du måtte lyste å drikke av premium brands, med eller uten alkohol. Inkludert er også flyturen fra Maun og ut hit, og selvsagt det du kommer hit for: Safari. At du på «rommet» ditt også finner et profesjonelt kamera med 300 mm telelinse og en kikkert til fri disposisjon, gjør at du garantert kommer hjem med minner for livet – også i form av fotos av høy kvalitet.

Å forlate Zarafa føles nesten som å gi fra seg et stykke av det gode liv. Da jeg kom hit for to dager siden, som nå føles som en liten evighet, ble jeg møtt av vakker flerstemt sang fra et knippe av de ansatte. Når jeg nå setter meg i Opies Land Cruiser for å reise videre inn i Okavango-deltaet, er det til de samme flerstemte tonene fra det lille koret. Jeg tenker at mitt opphold i Botswana umulig kan bli bedre enn dette.

Men der tar jeg heldigvis grundig feil.

Inn i deltaet

Neste stopp for meg er Sitatunga Private Island, også det en Great Plains-camp som i likhet med sin søster Zarafa er tilsluttet Relais & Château. Og fordi campen ligger på en øy dypere inn i Okavango-deltaet, blir transporten dit denne gang ikke med bush-fly – men med helikopter. 

Og for en transportetappe det blir! Fra copilot-setet har jeg fri sikt til landskapet under meg gjennom glassboblen vi sitter i, piloten og jeg. Jeg ser landskapet forandre seg fra tørt land til gradvis flere sjøer, laguner og til slutt: Selve Okavango, elven som renner fra Angola i nordvest (hvor den blir kalt Kubango), og munner ut i Kalahariørkenen i Botswana. Det er en av meget få elver i denne størrelsen som ikke renner ut i havet, men danner verdens største innlandsdelta – kjent som Okavango-deltaet. Og nettopp her, i dette paradiset, skal jeg tilbringe de neste tre dagene.

Også her mottas jeg med flerstemt korsang, et vakkert lydbilde jeg for alltid vil forbinde med Afrika. Og av en høyreist mann i ranger-uniform og gråstenk i skjegget som smilende rekker hånden frem til hilsen:

– Hei, jeg er Mike. Velkommen til Sitatunga og mitt rike!

Dereck og Beverly

Vi skal etter hvert bli godt kjent, Mike og jeg. Men først er det tid for å sjekke inn på mitt «rom», som også her er et helt lite hus på stylter. Designet i Great Plains-anleggene er gjort av eierne selv, ekteparet Dereck og Beverly Joubert. Opprinnelig fra Sør-Afrika, og mangeårige naturfotografer og dokumentarister for National Geographic.

I dag har de hovedsakelig base i Botswana, men reiser mye rundt mellom de ulike campene de har opprettet i Botswana, Kenya og Zimbabwe. Og om de har et øye for foto, kan man trygt si at de også har et tilsvarende øye for design: Interiøret er så lekkert i en perfekt symbiose mellom rustikk eleganse og… Afrika! at jeg rett og slett bare har lyst til å holde meg her, og aldri forlate alt det vakre som omgir meg – fra de dype sofaene og bordene laget av gamle jernbanesviller i teak til den innbydende himmelsengen, og selvsagt prikken over i’en: Gullbadekaret på løveføtter, med utsikt mot lagunen hvor et bofast flodhestpar har sitt tilhold.

Men jeg har ikke kommet hit for å oppholde meg innendørs, og snart banker det på døren. Det er Mike som har kommet for å hente meg i sin Land Cruiser, for i likhet med forholdene på Zarafa vandrer det ofte ville dyr mellom bygningene her. Mike bekrefter da også at det i løpet av natten var observert en flodhest her, mellom bygningene. Og som jeg snart skal få erfare, er flodhesten det dyret de lokale har aller størst respekt for.

– Støter vi på en flodhest, trekker vi oss raskt tilbake, slår Mike fast.

Vi går de 100 flodhestfrie meterne bort til Land Cruiseren, og kjører til resepsjonsbygningen – som også består av en lounge, en restaurant, en bar, en liten butikk og en stor terrasse som leder ut mot et bryggeanlegg. Og her finner vi transportmiddelet for det som skal bli to dagers uforglemmelig krokodille- og flodhestsafari langs Okavango-elven: En flatbunnet båt med tak som man kan klatre opp på, og som kommer frem selv i de trangeste sideløp av elven.

Mikes rike

Jeg rigger meg til med kamera, vannflaske, myggspray og solkrem med faktor 50. Solen kan bli sterk her, og myggen trives litt for godt i deltaet. Mike starter båten, og setter fart over lagunen. Snart når vi den andre bredden, og den lommekjente rangeren finner en smal renne gjennom mangroveskogen.

– Den er skapt av flodhester, og nå låner vi den av dem for å komme oss over til elven, gliser han. Og setter full gass på den kraftige påhengsmotoren, så turen gjennom den trange kanalen blir som en berg-og-dalbane på vannet i 25 knops fart. Du verden, for en fartsfylt fest!

Etter fem minutter er vi gjennom passasjen, og Okavango-elven ligger foran oss. Mike senker farten, for nå er vi speidere – ikke fartsidioter. Vi leter etter krokodiller, som det skal være flust av i dette området. Digre beist, forteller Mike. Noen av dem opp til fem-seks meter lange, og slett ikke fremmede for å glefse i seg en turist eller to. Det føles helt naturlig å etterkomme påbudet om å holde armene inne i båten.

Vi søker en times tid langs elvebredden. Selv ser jeg ikke annet enn mangroveskog, men Mikes øye er langt skarpere og bedre trent enn mitt. Plutselig peker han inn mot en liten rydning, og svinger båten langsomt mot land. Først når vi ligger stille et par meter fra land, får jeg øye på det karakteristiske skinnet. Men bare deler av det – resten er gjemt i villnisset. 

– Det er en sværing, hvisker Mike.

– Minst fem meter lang. Og den…

Før han får avsluttet setningen, eksploderer dyret i mangrovekrattet. På under et sekund er den i bevegelse rett mot oss, og kaster seg under båten så spruten står. Så er den borte. Jeg sitter igjen med galopperende puls, og følelsen av å ha vært i livsfare. Mike er like rolig:

–  Ingen fare, den ville aldri gå etter båten. Den er for stor for det, sier han med sin fløyelsmyke afrikanske aksent.

– Var krokodillen for stor? spør jeg som den komplette amatøren jeg er i dette landskapet og i dette selskapet.

– Nei, jeg snakker om båten, ler Mike.

Olme beist

I to dager streifer vi opp og ned langs Okavango-elven, Mike og jeg. Noen ganger tar vi avstikkere inn i små laguner og sideelver, og en gang iblant peker Mike ut en krokodille som ligger og lurer ved bredden med øynene så vidt synlige over vann. Vi passerer flokker av elefanter som bader i elven, og som blåser høye støt med snablene i irritasjon over å bli forstyrret av en passerende ranger og en turist i båt. Vi ser flokker av gaseller og antiloper, vi ser den hvithodete ørnen som området er kjent for, vi ser den hvite vannliljen som Mike er så betatt av. Og vi ser flodhester, som den som kommer brasende ut av krattet bare noen meter bak oss og kaster seg ut i elven så båten gynger av bølgene. 

Mike har, som alle andre her, en iboende respekt for flodhestene; dem skal man aldri komme for nær. De enorme dyrene kan lett velte en båt, og står for mange tapte menneskeliv hvert eneste år i Afrika. Skulle du ha vært i tvil om hva disse dyrene kan utrette, er det bare å ta en titt på den enorme kjeften med hoggtenner på størrelse med sabler som åpenbarer seg når dyret gaper opp – hvilken den tidvis gjør, for å vise alle andre hvor fryktinngydende, imponerende og farlig den er.

Livet, døden og kjærligheten

Mot slutten av den første dagen finner Mike en stor gresslette, og kjører baugen på den flatbunnete båten opp på sanden. Så klatrer han opp på taket, og etter en liten stund erklærer han området for krokodille- og flodhestfritt. Det er tid for en sundowner, som i dette tilfellet – og etter mitt valg – består av en duggfrisk St. Louis, det lette lokale ølet jeg har lært meg å sette pris på.

Vi klatrer opp på taket. Mike avslår høflig mitt tjuvaktige forsøk på å få ham til å ta en øl med meg («jeg lover å ikke sladre»), og holder seg til sin Coca-Cola. Han tar, som de andre rangerne jeg møter, sitt ansvar på alvor. Og det skal vi være glade for, vi som er på besøk i hans rike.

Mike forteller om sitt hjemland Botswana, om hvordan man oppdaget rike diamantforekomster omtrent samtidig som britene trakk seg ut av sitt daværende protektorat i 1966. Og fordi staten tok eierskap til gruvene, ikke ulik den norske oljemodellen, kom den nye rikdommen hele folket til gode. Det har skapt et stabilt samfunn, som i dag regnes som kanskje det mest stabile og ressurssterke i hele Afrika. Her har man ingen historie med krig, og ingen stammefeider som man finner mange andre steder i dette vidstrakte kontinentet. 

– Tvert imot, forteller Mike.

– Her kan du uten problemer gifte deg med en fra en annen stamme, uten at noen reagerer negativt på det.

Fra taket har vi vid utsikt over det vakre landskapet. Solen er i ferd med å gå ned over horisonten, og Mike forteller at vi akkurat her befinner oss i hans hjemtrakter. Han peker over den grønne gressletten, mot en landsby som ligger skjult bak trærne et sted. Her vokste han opp. Her stupte han og kompisene ut i elven for å svømme under krokodiller («de ser bare oppover, aldri nedover») som en slags manndomsprøve – riktignok en øvelse ikke alle kom fra med livet i behold, innrømmer han.

Men det gjorde altså Mike. Som ble en stolt og usedvanlig dyktig ranger, og som jeg skjønner at de andre rangerne ser opp til. Og som også viser seg å være et av de mest sympatiske og kloke mennesker jeg har truffet. Mens de siste solstrålene farger himmel og elv gyllen, prater vi om alt som er viktig her i livet. Og om hva som er viktig for både ham og meg. Vi prater om livet, døden og kjærligheten. Om hendelser som har preget oss, og som kanskje preger oss fremdeles. Hva det er? Nei, noe må vi få ha for oss selv, min venn ranger Mike og jeg.

Med Mike og Daps i mokoro

På min siste kveld på Sitatunga har Mike forberedt en overraskelse: Sammen med sin landsbykompis Daps inviterer han med meg på kanotur. Nysgjerrig vil jeg vite hvor og i hva slags kano (jeg har tilbragt noen måneder i villmarken i Canada, og har padlet mye kano), men Mike bare smiler og ber meg vente og se.  

Jeg introduseres for Daps, som skal være litt av en ekspert på det å padle i kano i Okavango-deltaet. Litt bekymret blir jeg når Mike laster inn en rifle i Land Cruiseren – den har han slett ikke hatt med seg i båten, under våre krokodille- og flodhestsafarier. Men min blinde tiltro til den erfarne rangeren trumfer enhver bekymring, og vi humper av gårde i Land Cruiseren tvers over øva mot den andre bredden. Hvor vi finner kanoene, som slett ikke ser ut som noen kano jeg har traktert tidligere. 

– Dette er en mokoro, sier Mike, og forteller hvordan man i deltaet gjennom generasjoner har brukt en uthulet trestamme som fremkomstmiddel. Og padleåren er slett ikke noen padleåre, men en lang stav som brukes til å skyve mokoroen fremover. 

Daps griper en av de lange stavene og entrer belevent den ene mokoroen i perfekt balanse, mens Mike plasserer meg i bunnen av den andre. Riflen legger han lett tilgjengelig foran seg, og så staker vi oss ut i de trange kanalene som også her er formet av flodhester. Rundt oss er det tett vegetasjon – så tett at vi når som helst kan bli overrasket av ville dyr. Derfor riflen, altså. Og Mikes fantastiske forhold til naturen. Stadig hører han en eller annen fugl synge, og vet nøyaktig hva sangen betyr: Fare mot nordøst, trolig i form av et rovdyr. Altså må vi følge med fra den kanten fuglen indikerer.

Vi beveger oss forsiktig fremover. Stadig gjør vi et stopp, på taust signal fra Mike. Han lytter lenge, før han igjen gir signal om at vi kan fortsette. Slik fortsetter vi helt til den smale kanalen plutselig munner ut i en lagune. Vannet er blikkstille. Og så, plutselig, hører vi et rungende prust. En enorm flodhest dukker opp i overflaten 50 meter foran oss, og Mike skåter oss forsiktig bakover: Her skal vi holde oss på trygg avstand. 

En stund blir vi sittende å ta inn synet av flodhesten, og Mike vet hva vi venter på. Nemlig det som plutselig skjer, når det enorme beistet på nær fem tonn plutselig åpner kjeften på vidt gap og blotter de skremmende hoggtennene i over- og underkjeven.

– Den gjør det for å vise at det er han som er sjefen, forteller Mike.

Ja, det må den gjerne mene at den er. Selv er jeg ikke et øyeblikk i tvil om hvem som er den egentlige sjefen i Okavango-deltaet: Det er rangeren Mike.

Duba Plains

Min tid på Sitatunga er over. Det er med blytungt hjerte jeg sier farvel til Mike, vel vitende om at det antagelig er siste gang vi treffes. Og selv om naturopplevelsene her har overgått alle mine forventninger, får jeg til fulle bekreftet det jeg som reisejournalist har hevdet mange ganger tidligere: Reiser du husker aller best, skyldes ikke vakker natur eller flotte bygninger. Det dreier seg alltid om menneskene du møter.

Men det er en tid for alt. For meg betyr tiden at jeg skal videre til neste og siste stopp på min reise i Okavango-deltaet. Helikopteret venter, og snart vil jeg være fremme ved Salinda Airstrip. Derfra er det kun en kort Land Cruiser-tur videre til Duba Plains.

Vel fremme møtes jeg nok en gang av campens ansatte med vakker flerstemt korsang, og senere på kvelden skal jeg få vite at det ikke er noen tilfeldighet at «vanlige» folk som de ansatte på campene synger så vakkert:

– Vi lærer det faktisk på skolen, og jentene lærer det også av sine mødre og bestemødre fra de er små, forteller Michael Chester Pule, general manager på Duba Plains, under fellesmiddagen for alle gjestene på campen.

Middagen toppes med tradisjonell sang og dans, der alle «artistene» er campens egne ansatte. Og i spissen for det hele finner vi en entusiastisk general manager – her snakker vi rett og slett om en temmelig flat struktur, både i sang, dans og ellers på campen.

Jakten på leoparder

Neste morgen er det tid for safari, denne gang på landjorda og i Land Cruiser. Nå deler jeg både ranger og bil med amerikanske Laura, som er noe av en safari-veteran i Botswana å regne etter opptil flere tidligere besøk. Denne gang har hun latt mannen være hjemme i Boston, grunnet dårlig rygg og ikke minst høy alder. 

Også her hentes vi med bil ved «rommene» våre, igjen grunnet ville dyr luskende fritt mellom pålehusene. Etter en rask frokost med utsikt til beitende gaseller og et og annet vortesvin, bærer det av gårde. Det første kvarteret kjører vi rett og slett gjennom vann, og må trekke opp beina for ikke å bli gjennomvåte av vannet som flommer inn på gulvet i bilen. Men vannet flommer ut like raskt som det flommet inn, og snart er vi på tørr grunn igjen. Jakten på leoparder kan begynne.

For det er det som er dagens uttalte mål: Vi leter etter en leopard. Jeg har ennå ikke sett en, og det har ikke Laura heller – selv om hun viser meg bilder på telefonen av leoparder hun har sett på andre safarier gjennom årene. Det gjør henne imidlertid ikke mindre ivrig etter å føye nok en leopard til samlingen, og dermed er både hun, jeg og rangeren oppsatt med tunellsyn: Her bryr vi oss mindre om surikater (Timon), vortesvin (Pumba), bavianer, neshorn, elefanter og giraffer enn vi ellers ville ha gjort, selv om vi selvsagt og nærmest pliktskyldigst knipser løs med telelinsene våre ved enhver anledning. Og rett skal være rett: De er det mange av! Dyrelivet her må sies å overgå både Zarafa og Sitatunga, men jeg kjenner at jeg etter en snau uke er blitt en smule blasert. Nå er det leoparder som gjelder, og da er det ikke så viktig lenger med en elefant eller to.

Men så er det det med leoparder, da. At de slett ikke byr seg frem på samme måte som løvene gjør her i Okavango-deltaet. Og etter en lang dag i Land Cruiseren returnerer vi med uforrettet sak til campen. Selv finner jeg trøst i et ørlite glass portvin på «rommet» mitt og en kjapp dusj før middag og samling rundt langbordet, og senere rundt bålpannen for å utveksle safarihistorier.

Et sjeldent syn

Men vi gir oss ikke i vår jakt på leoparder, og neste morgen er vi grytidlig på farten igjen. Gjennom vann som fosser inn i bilen, ut i bushen og stadig mer fokuserte. Vi krysser store avstander, kjører gjennom kratt og kjerr, med blikket festet mot trærne. For det er der vi har størst sjanse for å treffe på de flotte dyrene. De klatrer gjerne opp og legger seg på en grein, får vi høre av vår erfarne ranger.

Men akk, heller ikke nå krones vi med hell. Og som om de manglende leoparder ikke skulle være uflaks nok, kjører vi oss fast i et gjørmehull. Rangeren må svelge stoltheten (den sitter langt inne) og tilkalle hjelp. Som kommer en snau halvtime senere i form av en annen Land Cruiser med et eldre ektepar ombord. Og akkurat idet vi er tauet klar av gjørma, går alarmen: Noen har sett en hunnløve på jakt, rett i nærheten! 

Vi får koordinatene, og finner stedet. Her får vi akkurat med oss den siste delen av jakten, der en hunnløve får tak i et vortesvin. Hun bærer det sprellende byttet bort til en annen hunnløve, rett ved oss. Og dermed får vi overvære noe så sjeldent som to løver som fanger, dreper og setter til livs byttet. Bare én av de to rangerne på stedet har opplevet dette før, så sjeldent er dette synet. Det blir en brutal, men fascinerende avskjed med Afrika for min del. For dette er virkeligheten, ikke dyrehagen i Kristiansand. 

Og ingen steder opplever du den fascinerende virkeligheten bedre enn i Okavango-deltaet i Botswana.

Great Plains Foundation

Dereck og Beverly Joubert, mangeårige naturfotografer for National Geographic, er grunnleggere av Great Plains. Gjennom sin stiftelse Great Plains Foundation sørger de for bevaring av natur og dyreliv i store områder i tilknytning til campene, og sørger også for å gi tilbake til lokalsamfunnene i form av helsehjelp, utdanning, infrastruktur, grønn energi og mye annet.

Les mer om Great Plains Foundation her:
www.greatplainsfoundation.com

Les mer om Great Plains her.