Har du vært på Postbuss-ferie? Det hadde ikke jeg heller – inntil nylig. Et fascinerende tiltak fra Sveits førte til at jeg i løpet av noen langhelger ble kjent med disse gulfargede kjøretøyene, som i gamle dager stoppet utenfor postkontorene. Nå finner du dem i umiddelbar nærhet til togstasjonenes perronger.
Som oss nordmenn er fjellnasjonen befolket av mennesker som har slått seg ned «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Begge land er kjent for sin pålitelighet, men Sveits’ presisjon kan måles med sekundviseren – på et rutenett trafikkert av mer enn 2300 Postbusser.
På turen fra St. Moritz til Lugano, en av de lengste og mest severdige strekningene, nøt jeg gjennom bussens nyvaskede panoramavinduer synet av Engadin-distriktets glitrende breer og fjelltopper. Idet vi svinger inn på smale landeveier, trykker sjåføren på hornet som sender en av Sveits’ mest kjente lyder ut i alpeluften: de tre tonene hentet fra Rossinis berømte operaouverture Wilhelm Tell – Postbussens kjenningssignal.
Postbussens historie minner meg om Hurtigrutens. Begge startet med frakt av tunglast, pakker og post, og endte opp med å transportere passasjerer – først lokalbefolkningen, deretter turistene.
«Travel like a local» er i dag et av de mest populære slagordene i internasjonal turisme.
Idet vi passerer et skilt som peker mot Lugano – millionærenes ettertraktede tilfluktssted – tenker jeg at med tilgang til avanserte KI-verktøy har det blitt langt enklere å kalibrere rutetabeller, både til vanns og til lands, på fjorder, veier og skinner. Det kan gi betydelige grønne gevinster lokalt, og raskt.
Distriktspolitikk i praksis
I etterkrigsårene var sveitsiske myndigheter på god vei til å legge ned Postbussen. Den ble ansett som for kostbar i drift. De lokale kantonene protesterte kraftig. Det er ikke bare vi nordmenn som nekter å støtte beslutninger som fører til fraflytting fra landsbygda.
Både Postbussen og Hurtigruten har gjort det mulig å opprettholde en levedyktig distriktspolitikk, der bosetninger i periferien har tilgang til pålitelig og servicevennlig transport – tjenester som i over hundre år har holdt kontakten med omverdenen. Og som attpåtil har blitt turistattraksjoner av rang.
Fra bussvinduet legger jeg merke til hvor få forbikjøringer jeg ser på en vei full av lynraske Porscher og Maseratier. Forklaringen må være at ingen kjenner landets krevende topografi bedre enn Postbussens sjåfører.
«Takk for komplimentet,» smiler den kunnskapsrike sjåføren, som i tillegg til å ha gått på guidekurs viser seg å være et levende leksikon om Postbussens ærerike historie. På vei opp mot Bernardino-passet på 2000 moh. kaster han et blikk på bussens store sveitserur – synlig både for ham og passasjerene.
«Godtfolk,» annonserer han over høyttaleren, «som dere ser, ligger vi 43 sekunder etter skjemaet. Men ingen grunn til engstelse – vi har noen spennende utforkjøringer foran oss.»
«Jeg har jo ingen tid å miste,» hvisker han til meg, der jeg har skaffet meg plass på første seterad med bakoversveis-utsikt gjennom frontvinduet. «Jodleklubben min har møte i ettermiddag.»
Det går alltid en buss
Jeg ler. Er en tur som dette – med strekninger som kombinerer tog, buss, gondolbane og båt – og der sveitsernes forakt for runde tall («Abfahrt 08:34, Ankunft 11:13» osv.) viser seg døgnet rundt – en slags elegant maktdemonstrasjon overfor passasjerer fra land som mitt eget, der forsinkelser i samferdsel ikke måles i sekunder, men iblant i måneder og år?
Når på året bør man være bussturist i Sveits? Under vårløsningen eller litt utpå høsten, mente en kvinnelig sjåfør med fortid som guide. Da tar de fastboende seg mer tid til å ta vare på turistene. De er jo flinke finansfolk og vet at det er i mellomsesongen fortjenesten ruller inn.
I Zürich takket jeg for turen. Vi var fire minutter og fjorten sekunder foran skjemaet, noe som ga meg god tid til mitt møte med representanter for turistmyndighetene.
«Presisjon er vårt motto,» smilte de, og ga meg det de kaller sin «bibel»: Sveitsturismepolitikk. Tittelen sa alt: EN ROUTE. Det kan best oversettes med UNDERVEIS.
«For oss er vern av våre reisemål viktig,» poengterte de under møtet.
Men ferdselen – den kollektive samferdselen – leste jeg i boken på vei hjem, er Sveits’ nasjonale prioritet.
Reisefakta
Sveits’ kollektivtransportsystem er unikt i verden. Postbussen er en del av Swiss Post og har vært i drift siden slutten av 1800-tallet – da hestekrefter bokstavelig talt var firbente. I etterkrigsårene ble ombygde militærlastebiler tatt i bruk som passasjerkjøretøy. Etter hvert fikk sjåførene tilbud om guideopplæring, selv om Postbussen fortsatt fraktet skolebarn, gods, postsekker og melkespann.
Om få år vil brorparten av kjøretøyene være elektriske.
👉 www.swisstravelsystem.com er portalen til all kollektivtransport og til det supereffektive Swiss Travel Pass – et partoutkort der man kan skreddersy buss-, ferge- og togreiser etter ønske. Wi-Fi og lokale museumsbesøk er inkludert. Et firedagers pass koster rundt tre tusen kroner.
Forfatter og fotojournalist Arild Molstad har lang internasjonal erfaring i samarbeid med National Geographic, Unesco, Innovasjon Norge og steder hvor ansvarlig turisme benyttes i natur- og kulturvern.
