Jeg har vært i Qatar tidligere. For 15 år siden besøkte jeg Doha, nysgjerrig på tilstanden i det som også da var et reisemål forbundet med mye negativt. Den gang, som nå, hadde jeg den grunnleggende holdningen at ingenting blir bedre av ikke å snakke sammen. Ikke fordi jeg tror at min stemme vil gjøre noen forskjell verken i Qatar eller her hjemme, men fordi enhver individuell utveksling av kultur, av tanker og idéer, vil utgjøre sandkorn i et bygg som langsomt vokser seg større. Kall meg gjerne naiv, men det er i alle fall en avklart naivitet fra min side.
For 15 år siden tok jeg et bilde i en park. Motivet var familier som slappet av på gresset – menn i den tradisjonelle hvite og fotside thauben, og kvinner i nikab – fullstendig tildekket fra topp til tå. En av mennene så at jeg tok bildet, og satte rasende på sprang etter meg. Jeg var sprekere den gang enn jeg er i dag, og i tillegg var det nok ikke like enkelt for ham å få opp farten i det fotside plagget. Jeg klarte å løpe fra ham, men fikk meg en saftig lærepenge: I Qatar fotograferer du ganske enkelt ikke kvinner, om de er aldri så ugjenkjennelige under nikaben.
Men hvor mye har forandret seg i løpet av de siste 15 årene?
Qatar Airways er flere ganger kåret til verdens beste flyselskap. Og jeg skjønner hvorfor. Jeg skjønner hvorfor underveis, i direkteruten fra Oslo til Doha. Og jeg skjønner det ved ankomst, når jeg blir hentet i egen buss med dype skinnseter direkte fra flytrappen. Jeg skjønner det når en representant fra flyselskapet tar passet mitt og loser meg rett forbi alt som heter immigrasjonskontroll – i den separate terminalen for business class. Jeg skjønner det når noen bare plutselig har hentet bagasjen min. Og om jeg ikke skulle ha skjønt det tidligere, skjønner jeg det i alle fall i limousinen på vei inn til hotellet i Doha.
Joda, jeg kunne fort venne meg til livet på første klasse i Qatar. Spesielt fordi hele maskineriet er så til de grader lagt opp til luksus. Her satses det på turisme på øverste hylle, noe som ikke minst er synlig på alle de flunkende nye femstjerners hotellene jeg passerer på vei inn til Doha fra flyplassen.
Opp av ørkenen
Under mitt første møte med Qatar for 15 år siden hadde jeg lite å sammenligne med. Men en garvet oljeingeniør i nabosetet på flyet kunne fortelle om enorme forandringer de siste årene. Spesielt synlig var dette i hovedstaden Doha, hvor byggevirksomheten var enorm og transformerte hele byen fra en søvnig ørkenby til et funklende metropolis.
Lyder dette kjent? Ganske riktig; dette kunne like gjerne vært historien om Dubai. Men det er én forskjell på de to ørkenstatene ved Gulfen: Qatar har råd til å vokse! Det hadde nemlig aldri Dubai, som lånefinansierte nesten alle de storstilte byggeprosjektene som preget det lille emiratet helt frem til finanskrisen satte en stopper for det meste. For i motsetning til hva mange tror, er ikke Dubai styrtrike av olje.
Det er til gjengjeld Qatar. Og de er det til gagns. Så hvorfor startet ikke den eventyrlige veksten tidligere enn for mindre enn 20 år siden? Svaret er at Qatar ikke hadde ressurser, kompetanse eller infrastruktur nok til å utvinne de rike oljeforekomstene på egenhånd. Dette ble overlatt til de store oljeselskapene, og Qatar satt igjen med en mindre del av kaka. I dag (etter emirens ublodige kupp i 1995) har de imidlertid tatt full kontroll over egne oljereserver, og har tatt spranget fra å være en knøttliten ørkenstat i skyggen av Saudi-Arabia (og britisk protektorat helt frem til 1971) til å bli et av verdens rikeste land per innbygger.
Gode levekår – for de lokale…
Qatar ble styrt temmelig eneveldig av Emir Hamad bin Khalifa al-Thani frem til 2013, da han abdiserte og overlot tronen til sin fjerde sønn, Tamim bin Hamad Al Thani. Som da ble en av klodens rikeste menn i en av klodens rikeste dynastier i et av klodens rikeste land. Da Munchs «Skrik» ble solgt anonymt i New York og satte ny prisrekord, sto emiren øverst på listen over antatte kjøpere. Som han også har gjort senere, ved flere lignende anledninger.
Men om emiren er rikere og mer eneveldig enn de fleste, har han samtidig sørget godt for sine rundt 400.000 undersåtter. Ikke bare har han brukt ufattelige antall milliarder kroner på moderniseringen av den lille ørkenstaten – og det før første fase av den nye flyplassen sto fullt ferdig og operativ i 2015. (Her gikk det med ytterligere hundre milliarder). Han har også sørget for at landets residents, altså innfødte innbyggere, er sikret både gode jobber innendørs og full finansiell støtte til kjøp av hus og annet. Ser du noen som jobber utendørs, kan du være temmelig sikker på at det er gjestearbeidere – som utgjør rundt 80 prosent av befolkningen. Og som selvsagt har helt andre kår (for å si det svært forsiktig) enn landets egne innbyggere, akkurat som i Dubai.
Ut i ørkenen
Qatar har vært befolket i flere tusen år, og til tross for innflytelse fra både det Ottomanske Rike og senere britene er dette beduinenes land. Og om den eventyrlige veksten har forandret deres liv fullstendig, er gamle vaner tross alt vonde å vende. Fremdeles drar qatarianerne ut i ørkenen på ferie. Her slår de opp teltene sine, og nyter livet som forfedrene (og de selv) gjorde for det som tross alt bare er noen få år siden. Derfor føles det også for oss som turister som en temmelig genuin opplevelse å besøke en beduincamp i ørkenen.
Vår utvalgte leir ligger i sanddynene en halvtimes kjøretur ut fra Doha. Kjøreturen skifter dramatisk karakter i ørkensanden, hvor luften slippes ut fra dekkene og det hele forandrer seg til en ørkenvariant av berg-og-dalbane. Ikke for den lettskremte, men morsomt for uredde barn i alle aldre. Som oss.
Turen ender i en beduinleir ved sjøen. Over bukta ser vi over på Saudi-Arabia, nær nok til at vi kan svømme over. Her serveres arabisk te, kaffe og dadler, og du får deg en tur på kamelryggen om du vil. Turistfelle? Joda, men bare delvis. Klientellet domineres av landets egne innbyggere, og naboleiren består av en lokal familie på ferie.
Steder å besøke i Doha
På en kunstig øy ved havnen i Doha ligger det praktfulle Museum of Islamic Art. Selve bygget er et kunstverk i seg selv, men det er tross alt innholdet som tar pusten fra deg. Her finner du en av verdens største samlinger av islamistisk kunst, med et tidsspenn i gjenstandene på 1300 år.
Min oppmerksomhet trekkes øyeblikkelig og forsvarsløst mot gruppens kvinnelige museumsguide – en av få i Doha uten tildekket ansikt, og kanskje den vakreste kvinnen jeg har sett. Hel burka er frivillig i Qatar, som praktiserer en forholdsvis tolerant form for islam. Likevel velger de fleste kvinner her å dekke til både kropp og ansikt. Så får heller velstanden åpenbare seg i dyre vesker, smykker og sko.
Når jeg i korte intervaller klarer å feste blikket på annet enn vår smellvakre guide, lar jeg meg imponere av de utstilte gjenstandene. Og bare så det er nevnt: Museet er et absolutt must å besøke for deg som besøker Doha.
Du må også sørge for å få med deg et besøk i Souq Waqif, som er det gamle handelskvarteret i Doha. Gammelt er det egentlig bare i navnet; souqen er nemlig fullstendig renovert for bare få år siden. Men stemningen du får når du rusler rundt i de trange handelsgatene og -smugene er genuin nok. Her kan du handle alt fra krydder via antikviteter til gull- og sølvarbeider, alt til priser som gjør deg glad. Og skulle du være i beit for en jaktfalk, finnes det egne utsalg for disse også. Her bør du imidlertid ha med deg adskillig mer enn et gjennomsnittlig norsk feriebudsjett for å komme ut som den lykkelige eier av en jaktfalk av akseptabelt kaliber.
I Souq Waqif finner du også stallen med emirens kameler, heller ikke de kjøpt for småpenger. Og uansett ikke til salgs. Vi avslutter besøket med en kopp te på en utecafé på torget i souqen, og rusler hjem for å gjøre oss klare for middag.
Weekend-turisme for livsnyteren
I Doha velger du fra øverste hylle når det gjelder restauranter. I kveld spiser vi på Four Seasons, og får følge av den berømte kjedens restaurantsjef. Maten er fantastisk, og måltidet er symptomatisk for Doha: Byen tiltrekker seg rett og slett de beste, fra Alain Ducasse (som har restauranten IDAM i nevnte Museum of Islamic Art) til britenes bannende bad boy Gordon Ramsey.
Qatar satser på weekend-turisme, eller også på korte opphold for reisende som skal videre i verden. Dette henger sammen med den raske ekspansjonen til Qatar Airways, som åpner flere nye ruter rundt om i verden hver eneste måned. Doha blir dermed en HUB for en rekke internasjonale flighter, og lite eller intet blir planlagt i Qatar uten at flyselskapets strategi er en integrert del av planen. Så er da også flyplassen i Doha en av verdens aller flotteste, og som var den første som ble i stand til å motta samtlige av verdens flytyper, inkludert de aller største.
Så hvem vil besøke Doha og Qatar, ved siden av forretningsmannen eller petroliumsingeniøren? Strengt tatt de samme som ville lagt turen til Dubai; livsnyteren som vil bo og spise femstjerners, i et klima der gradestokken sjelden faller under 25 grader selv midt på vinteren. Likevel tror jeg de fleste besøkende – også fra Norge – vil være reisende på vei fra en destinasjon til en annen. Som mellomlander i Doha, og som legger inn en dag eller to ekstra for virkelig å bo og spise godt.
Når det er sagt, vil nok Doha oppleve et økende antall turister fra Norge i tiden fremover. Direkteruten fra Oslo med Qatar Airways vil bidra til det, i tillegg til alle de fristende tilbudene for livsnyteren. Og etter vårt eget besøk kan vi ut fra livsnyter-perspektivet trygt anbefale en langhelg i Qatar. Spørsmålet er om du av etiske årsaker velger å avstå fra et besøk til et land som er sterkt kritisert for manglende respekt for menneskerettigheter. Eller om du som meg mener at det å komme på besøk tross alt er et lite sandkorn i en tue av felles forståelse som forhåpentligvis kan vokse seg større.
Og blir du bitt av Gulf-basillen, vurderer du kanskje til og med kjøp av ferieleilighet i det eksklusive The Pearl? Her har alle verdens ledende motehus og designere etablert seg med sine boutiques for lengst. I havnen er det fremdeles plass til en superyacht eller to til – kanskje også til din?
