Jeg har egentlig pensjonert meg, forteller kaptein Josef Husmann.
– Men kan man egentlig tenke seg en bedre sommerjobb enn dette, for en pensjonist som ikke får sjølivet ut av blodet? Det tror jeg nok ikke!
Det tror nok ikke jeg heller, og nikker samtykkende til den tyske sjøulken i ulastelig kapteinsuniform, solbrun og smilende etter forsommerens første seilaser i Middelhavet. Nå har han forlatt broen for en stakket stund, for en ny ladning forventningsfulle passasjerer venter på den obligatoriske velkommen ombord-skålen i duggfrisk champagne med offiserene ombord i Sea Cloud Spirit.
Og her står vi i den aktre lidobaren akterut i to-, tre- og firemannsklynger, fremdeles famlende i de første små forsøkene på å bli kjent. Min énmannsklynge føles ekstra beklemt – jeg er alene blant de rundt 100 passasjerene om å reise alene. Men se om ikke Vicki og Michael fra Brisbane, Australia, forbarmer seg over meg.
– You look lost, dear. Come join us, smiler Vicki.
– G’day mate, sier Michael, og rekker frem en labb så furet værbitt at den taler sitt tydelige språk om en mann som aldri har sittet uvirksom.
Et nytt vennskap formes der og da. I løpet av cruiset skal vi bli uadskillelige, det herlige ekteparet fra Down Under og jeg.
Som Christian Radich på steroider
Jeg er ingen novise med hensyn til cruise – skulle jeg gjort opp et regnskap, passerte jeg et tosifret antall for flere år siden. Men det skal sies: Aldri før har jeg seilt med et skip som Sea Cloud Spirit.
Tenk deg Christian Radich eller Statsraad Lehmkuhl på steroider, der blankpolert mahogni og messing omslutter alle bekvemmeligheter du kan tenke deg (og noen du ikke engang visste at du kunne tenke deg). Lugaren min, som er blant de «enkleste» på skipet, føles som et rom på et femstjerners hotell. Jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å tilbringe alt for mye tid her; dertil er det for mye annet å nyte på den praktfulle og temmelig nybygde fullriggeren som sto ferdig i 2021. Her er plass til 136 passasjerer, med et crew på 85. Mastene stikker nesten 60 meter til værs, og hun er et mektig skue der hun akkurat nå har satt kursen for Saint- Tropez under fulle seil.
Ombord finner jeg foruten lidobaren akterut (hvor de fleste også velger i innta måltidene i det fri), en stor restaurant, et griselekkert spa, en lounge med Steinway-flygel der en inhouse pianist underholder og en medbragt vinekspert foreleser om vin, treningsrom, et lekkert bibliotek, en boutique og et legekontor.
Sistnevnte fasilitet bebos av den lykkelige Herr Doktor Hans, som har kontortid en halvtime hver morgen og som over en gin and tonic i solnedgangen betror meg at dette livet er langt å foretrekke fremfor hans tidligere post på en ubåt. At han er brun som en pepperkake er et synlig bevis på at den gode doktoren trives bedre på overflaten enn under vann. Og igjen: Jeg har ingen problemer med å skjønne ham. At han må plastre et gnagsår i ny og ne er en liten pris å betale for det gode doktorliv på Sea Cloud Spirit.
Den gode doktoren og jeg utbringer en liten skål, mens vi diskuterer hvorvidt Brigitte Bardot fremdeles befinner seg i Saint-Tropez eller ikke. Spørsmålet blir hengende uløst i den lille Middelhavsbrisen som gjør sitt beste for å blåse i alle fall litt vind inn i seilene.
Brigitte Bardots Saint-Tropez
Neste morgen våkner vi opp ved vårt første ankringssted (fordi Sea Cloud Spirit er for stor for å legge til kai, men samtidig såpass liten at hun kan nå steder der de største cruiseskipene ikke kommer til), ved innseilingen til Saint-Tropez. Livbåtene tar oss puljevis inn til den berømte jet-set-byen, som allerede syder av liv halvannen måned før sesongen virkelig setter inn på den franske rivieraen.
Jeg har vært her noen ganger før opp gjennom årene, og kjenner at en tilbudt guidet rundtur frister mindre enn et glass rosévin på en av de mange kaféene og restaurantene langs brygga. Så jeg legger hendene på ryggen og søker meg gatelangs mot havna der alle superyachtene ligger på utstilling, i skyggen der det er mulig, for junisolen steker allerede nådeløst fra en skyfri himmel. Jeg priser meg lykkelig for at jeg slipper å besøke samtlige boutiquer underveis; noen fordeler skal man tross alt ha av å reise uten en shoppinglad ledsager. Andre herrer er ikke like heldige, og jeg observerer med medlidenhet opptil flere svette og lutryggede herrer som slepes ut og inn av fristende butikker av koner i gullsandaler, designervesker og solbriller fra aller øverste hylle.
Dette, og mye mer kan jeg bivåne fra mitt bord på en fortausrestaurant på brygga. Rosévinen smaker akkurat som den skal, for det er jo nettopp her i Provence de produserer den beste. Rett foran meg driver fire gaster i like uniformer med spyling av skrog, støvsuging av rød landgangsløper og polering av messing på en gigantisk yacht. Jeg befinner meg langt fra min litt slitne 17 fots Uttern med 30 år gammel påhengsmotor som starter iblant, men ikke alltid. Men det er da også nettopp hensikten for de fleste som besøker Saint-Tropez. Dette er stedet for å se, og for ganske mange også å bli sett. Engang var dette en søvnig fiskerlansby, men det forandret seg over natten i 1956. Da kom Brigitte Bardot og et filmteam hit, og nettopp her spilte de inn filmen «…og Gud skapte kvinnen». Dermed var det gjort. Det som var av franske og internasjonale jet-settere søkte seg hit, og siden har det bare fortsatt.
Alt dette tenker jeg på her jeg sitter ved brygga og nyter mitt andre glass rosévin. Og så skal jeg ikke underslå at en bitte liten del av meg fåfengt og naivt speider etter Brigitte Bardot. For hun lever visstnok fremdeles, den gamle divaen. Og ryktene vil ha det til at hun stundom er innom gamle trakter. Dog rinner dagen uten at jeg senere, over kveldens første gin and tonic på Sea Cloud Spirit, har noe nytt å fortelle til den gode Herr Doktor Hans.
Napoleons Calvi
Vi forlater Saint-Tropez i solnedgangen, og jeg finner Vicki og Michael ved vårt allerede hevdvundne stambord i lidobaren akterut. Over en kald øl utveksler vi dagens inntrykk fra Saint-Tropez, og Michael, som ellers forakter alt som smaker av snobberi, må innrømme at joda, byen har jo noe for seg, megayachtene og jet-set-preget tiltross. Men så er da også de to australierne ihuga frankofile, og tilbringer gjerne et par måneder hvert år på rundtur i Frankrike. Etter at de solgte bakeriene de eide og drev i Brisbane, har de både tid og råd til å reise. Korsika har de imidlertid ennå ikke besøkt, og gleder seg derfor litt ekstra til neste dags landhugg i den pittoreske havnebyen Calvi på nordsiden av øya.
Som innfrir til fulle. Ikke rart Napoleon var begeistret for øya der han ble født og vokste opp, og etter hvert forsøkte seg i lokalpolitikken her. Visstnok med måtelig suksess, men så gikk det til gjengjeld langt bedre på nasjonalt (og internasjonalt) nivå. Jeg passerer et hus med en diger tavle som forteller at Korsikas store sønn engang bodde her, i Citadellet høyt hevet over den lille byen. Riktignok bare i et par måneder, men søren heller: Kan man riste et par euro ut av Napoleon, lar man sannelig ikke anledningen gå fra seg.
Riste et par euro ut av turister gjør man også i de trange gatene i byen på undersiden av det enorme citadellet som dominerer horisonten i Calvi. Her ligger koselige barer, restauranter og små butikker på rekke og rad, og skulle du trenge en kniplingsduk, badebukse, linskjorte eller et par solbriller, er det kort vei til kilden. Heldigvis er det like kort vei til en iskrem eller en kald øl, og sannelig treffer jeg ikke likesinnede på en utekafé nede på kaien. Vicki har fått seg en ny bluse, og Michael en kald øl. Jeg vet ikke hvem av dem som er mest fornøyd med kjøpet, men det viktigste er uansett at vi alle tre er enige om at Calvi er et fint sted å gjøre landhugg.
Selv gjør jeg også et innkjøp i den koselige kardemommebyen på Korsika, og jeg kan forsikre om at det smakte aldeles fortreffelig med min kalde øl i den korsikanske solsteken.
Vickis Portovenere
For min del nærmer det seg slutten av cruiset med Sea Cloud Spirit. Vicki og Michael skal være med videre, men jeg hopper av i Livorno med retur hjem fra Firenze: Hjemme venter den norske sommeren og en litt sliten 17 fots Uttern med en 30 år gammel motor som starter en gang iblant. Så blir det desto viktigere å suge ut det siste av et cruise i særklasse, på et skip som virkelig fremstår som havets majestet. Som en Jeppe i Baronens seng kroer jeg meg i luksuriøse omgivelser på lugaren med tilbragt champagne og fersk frukt, en gyllen halvtime før festmiddagen venter i restauranten: Vi er flere som går av i Livorno, og vi er mange som ønsker å feire nye vennskap før våre veier skilles.
Det blir en middag for minneboken. Temaet er sjømat, og det bugner av hummer, sjøkreps og annet snadder fra havet – alt akkompagnert av viner plukket ut av skipets medbragte vinekspert. Vicki, Michael og jeg er mates nå, og lover hverandre at vi skal sees igjen – kanskje neste sommer, i Frankrike? Snart skal det imidlertid vise seg at en annen destinasjon klatrer helt opp på listen: Neste morgen ankrer vi nemlig opp i Portovenere.
Vi ser det allerede fra båten: Den lille byen Portovenere, kjent som inngangsporten til de berømte Cinque Terre, er ikke som andre små byer. På avstand ser den ut som et maleri malt med litt for glorete farger, men som er virkelige nok. På nært hold er skjønnheten overveldende, og det er nesten med andakt vi jumper fra redningsbåten som bringer oss inn og opp på brygga.
Det sier seg nærmest selv at Portovenere er UNESCO verdensarv-vernet, alt annet ville vært en skandale. Med sin pittoreske havn og trange gater er den blant verdens vakreste og best bevarte småbyer. Og når Vicki oppdager døren i murveggen ved den gamle kirken på toppen av byen og den billedvakre bukta som åpenbarer seg på den andre siden, er hun solgt.
– Det er hit vi skal tilbake neste år, min venn fra Norge. Ta med din kone, så møtes vi på Grand Hotel Portovenere i juni!
Og hvem vet, kanskje jeg tar henne på ordet.
