Gjennom vinduene på det 16-seters Twin Otter-flyet fyller vulkanøya snart utsikten min – enorme taggete topper midt på øya dekket av frodige greener som stuper ned til mangroveskogen på kysten. Små landsbyer som ligger i korallkantede bukter, lappetepper av taro- og kassavafelt som sprer seg rundt de blanke blikktakene og en og annen bure (fijiansk ord for en hytte av tre og halm).
Vi går inn for landing, tilsynelatende med kurs rett mot mangroveskogen, før flystripen dukker opp – mer i form av en fotballbane enn en landingsplass: Velkommen til Ovalau, en liten øy utenfor østkysten av Viti Levu hvis historiske betydning mer enn veier opp for dens mangel på størrelse. Levuka by er midtpunktet på øya og er mettet i historisk betydning. Europeiske handelsmenn slo seg først ned her på begynnelsen av 1830-tallet – en fargerik blanding av sjømenn, hvalfangere, strandhuggere og sandeltresamlere. Det tok ikke lang tid før byen ble en blomstrende havn der plankebutikker og puber med tvilsomt rykte åpnet på hvert gatehjørne.
Vill fortid
Den gang må det ha vært en vill og utemmet by. Det ble sagt at kapteiner kunne navigere fartøyene sine til Levuka ved å følge rekken av flytende romflasker. På 1860-tallet begynte europeiske nybyggere å strømme inn i Levuka, og øyas første avis – Fiji Times – rapporterte at den største plagen i byen var den konstante rapporten om skyting som varte dag og natt. I 1871, samme år som kongeriket Fiji ble opprettet, ble Levuka hovedstad. Men det var ikke før i 1873, da kong Cakabau avsto Fiji til Storbritannia fra kysten av Ovalau, at lov og orden endelig kom til denne utposten i Stillehavet.
Etter at hovedstaden ble flyttet til Suva i 1881, har Levuka vendt tilbake til å være en rolig bakevje, kanskje den mest avslappede av alle de fijianske øyene. Likevel er historien overveldende – fra Cession Stones der Fiji først ble overlevert til britene til den fargerike victorianske arkitekturen i hovedgaten og den fornemme, men noe falleferdige kolonioverfloden til Royal Hotel – det eldste kontinuerlig drevne hotellet i det sørlige Stillehavet.
Bula Henry
Jeg booker meg inn på Royal Hotel, og blikket mitt fanges av de ekstravagante hibiskusblomstene som fyller potter og vaser overalt, og av skinnet fra de polerte tregulvene. Under sakte roterende takvifter tilbyr stoler i rotting og palisander et kult tilfluktssted. Fra de dunkle krokene på hotellet høres klikkene av biljardkuler fra bordet importert fra England.
Den lokale guiden Henry Sahai ledsager meg på min første tur rundt i Levuka, og jeg innser snart at det å gå ut i gatene med Henry er den beste måten å møte alle i byen på; stadig stoppes vi på gaten når noen skal slå av en prat med «Bula Henry». I det solbrune og barske ansiktet hans er det lett å lese både stolthet og kjærlighet til hjembyen hans når han fører meg fra den ene praktfulle, gamle kolonibygningen til den neste og underholder meg med lokal sladder og historier fra gamle dager.
Skal du på tur rundt i Levukas gater, er det virkelig å anbefale å ta den sammen med Henry.
Kava
Tilbake på Royal Hotel blir jeg introdusert for Fijis alternativ til en solnedgangsøl eller -cocktail. Happy hour er kava-hour, og hver kveld klokken 18.00 plasseres tanoaen (en tradisjonell firbeint treskål skåret ut av tre) på baren slik at alle kan hjelpe seg selv. Å drikke kava (også kjent som yaqona) er en eldgammel seremoni og sosial skikk som lever i beste velgående på de fijianske øyene.
Drikken er en mikstur laget av de bankede røttene til piper methysticum-busken. Når det først tilbys, anses det som ufint å nekte. Og fordi brygget er kjent for å smake verre enn gjørmete vann, er det en utfordring mange reisende til Fiji vil møte. Når det tilbys, klapper du først én gang. Så tømmer du biloen (kokosnøttkoppen) med kava ned i én slurk, etterfulgt av tre klapp. Et knippe flirende lokale størrelser i baren i Royal Hotel fryder seg tydelig over mine grimaser når jeg pliktoppfyllende tømmer min første skål med kava.
Men hva er effekten? Kava er anerkjent for sin stressreduserende egenskap. USA og Tyskland kjøper nå enorme mengder fra Stillehavsland for sine lukrative helseproduktmarked, hvor det selges i kapselform. På hjemmefronten i Fiji er én bilo kava nok til å forårsake bedøvelse av leppene og tungen. Hvis det drikkes store mengder, kan det føre til en euforisk døsighet.
På tur med Epi
Jeg føler meg merkbart avslappet etter et par bilos kava, og oppmerksomheten min rettes mot en sammenkrøllet manila-mappe på Royal Hotels resepsjon med tittelen: «Sign here for Epi’s Lovoni Tour.» Jeg har hørt om den legendariske Lovoni-stammen og hvordan de aldri ble beseiret av krigsherren kong Cakobau i festningslandsbyen sin høyt oppe i kalderaen til en utdødd vulkan. Jeg melder meg raskt på neste dags omvisning.
Epi er en ekstraordinær historieforteller. Det tar ham mange timer å fortelle sin versjon av Lovoni-historien og mangfoldet av medisinske bruksområder for planter i løpet av den tiden jeg spiser lunsj hjemme hos familien hans, svømmer i fjellbekker, pløyer meg gjennom tilsynelatende ugjennomtrengelig jungel som omgir kraterkanten og til slutt ender opp utslitt, men seirende tilbake på Royal Hotel – denne gang for en livgivende iskald øl, i stedet for en bilo kava.
Devokula
10 kilometer fra Levuka ligger Devokula Cultural Village – en tradisjonell fijiansk landsby i enhver forstand. Den ble opprinnelig opprettet for rundt 20 år siden av Jeramaia Tukituku, en visjonær hvis mål var å opprettholde de raskt utdøende skikkene til sine forfedre og å skape jobber for hans folk ved å bruke tradisjonelle ferdigheter. I dag er landsbyen med halmtak, møtehus, håndverksområder og det ruvende bure kalau (åndehuset) alle bygget av landsbyens ungdom – en modell for etablering av en bærekraftig fremtid for landlige samfunn, der besøkende kan bo og oppleve autentisk landsbyliv.
Møtt av en heftig malt kriger ved grensen til taro-feltene blir jeg ført til sevusevu-seremonien. Sevusevu er en protokoll som må følges når man kommer inn i en fijiansk landsby. Væpnet med min gave av yaqona-røtter henvender en eldre talsmann seg til den gamle høvdingen, og ber om tillatelse for meg til å komme inn. Og om tilgivelse for eventuelle sosiale blundere jeg utilsiktet vil kunne begå mens jeg er i landsbyen.
For en dag det blir! Det blir servert en enorm felles lunsj, der hendene er bestikk og matter erstatter stoler – alt tilberedt i lovo (jordovn). Så blir det tid til å bade og snorkle før meke.
– Wasah Meke! roper Devokulas ledende meke-danser mens han vifter med spydet på en demonisk truende måte mot gruppen av besøkende. Han stamper opp støv og danser opp en storm, mens unge krigere med skremmende miner og fakter følger hans ledelse akkompagnert av sangene til landsbyens kvinner og eldste.
krigerdanser etter kava-seremonien.
Meke er den tradisjonelle danse- og underholdningsstilen for høvdinger såvel som for besøkende, eller for feiringer av landsbybegivenheter på Fiji-øyene. På Devokula er det ville krigsdanser, korsang (fijierne har fantastiske, harmoniserende stemmer) og kvinnedansene som blir utført sittende, med hendene og overkroppen i en serie med grasiøse bevegelser – hver bevegelse med en historie å fortelle
Åpne armer
Etter kveldsmåltidet, når jeg tror at ting umulig kan bli bedre enn dette, kommer det ut ukulele, te-kistebass, gitar og trommer. Mange timer senere snubler jeg endelig inn i min egen hule for en salig kava-indusert søvn under lakenet. Ord er utilstrekkelige for å beskrive hvor fredelig det er å sovne til landsbyboernes myke sanger, og våkne ved daggry til lyden av tusenvis av bittesmå fisker som hopper over overflaten av Stillehavet. Alle menneskene knyttet til Devokula kan med rette være stolte av landsbyprosjektet sitt. De fantastiske menneskene i Devokula, Lovoni og Levuka på øya Ovalau eksemplifiserer virkelig det aller beste innen kulturturisme i Fiji. Det er en turisme som opererer på landsbynivå, men som åpner sine armer varmt for resten av verden.
Nyttige adresser:
Royal Hotel, Levuka: www.royallevuka.com
Devokula Cultural Village: www.owlfiji.com/devokula.htm
