Jeg er på reise i Lofoten, kanskje det vakreste landskapet Norge har å by på. Og under et besøk på Reine Rorbuer treffer jeg polske Alicja Kass, som har slått seg ned her – og aldri kunne tenke seg en annen tilværelse enn denne. I dag styrer hun de berømte rorbuene, og min nysgjerrighet tar raskt overhånd: Hvordan i all verden havnet hun her?
Et ønske om frihet
Du skjønner raskt at du alltid kan regne med Alicja. Bokstavelig talt, for både moren og den 12 år eldre søsteren er lærere i matematikk, og faren ingeniør.
– Jeg var også flink i matematikk, og lekte som barn mye med å regne sammen så mange tall som mulig, forteller hun.
Realfag sto altså sentralt i den lykkelige lille familien i Gdansk i Polen. Men etter realfagsretning på gymnaset valgte Alicja å gå en mer humanoria-rettet vei videre.
– Det var vel kanskje først og fremst det at jeg søkte etter noe annerledes enn det jeg var vant til hjemmefra.
Det var også mye som skulle forandre Polen under Alicjas oppvekst. Med Lech Walesa og hans Solidaritet vokste kravet om frihet stadig sterkere.
– Det var en frihet som ikke mange regnet med å få. Vi kunne ikke reise til utlandet, og å søke om å få pass var ingen enkel prosess. Spesielt ikke for en hel familie, for da visste de at det var stor sannsynlighet for at familien ble igjen i utlandet. Faren min flyttet til Tyskland, og vi kunne aldri besøke ham alle sammen samtidig, forteller hun.
– Og det å studere engelsk var ikke noen vits i, for hva skulle vi vel bruke det til? Det var russisk vi måtte kunne. Men min familie ga meg likevel muligheten til å få privattimer i engelsk.
Det var år som gjorde at polakkene setter desto større pris på frihet.
– Og det gjorde oss nok også litt mer opprørske, ler Alicja.
– Hvis jeg er veldig uenig i noe, så er det vanskelig for meg å holde det inne. Kanskje er det nettopp derfor jeg finner meg så godt til rette her i Nord-Norge, hvor alle er veldig direkte og ærlige. Det er nok en av de viktigste årsakene til at jeg flyttet til Lofoten.
Ikke til Norge – men…
Men interessen for Norge startet lenge før Alicja flyttet til Reine. Hjemme i Gdansk hadde hun takket være foreldrenes velvilje lært seg engelsk, og nå førte nysgjerrigheten henne videre.
– Til norsk, av alle ting. Jeg ville lære meg et språk som ikke var så populært, og tenkte en stund på japansk. Til slutt valgte jeg likevel skandinavistikk, hvor jeg igjen kunne velge mellom dansk, svensk og norsk. Så ble det norsk, rett og slett fordi jeg var fascinert av den vakre norske naturen.
Noen planer om å flytte hit hadde hun aldri, men etter endt mastergrad og masteroppgave (på norsk, selvsagt) om dødsmotiver hos Ibsen og Munch valgte hun likevel å flytte til Oslo.
– Skal jeg være helt ærlig, var det rett og slett fordi jeg hadde tatt opp studielån i Polen. Skulle jeg bruke mange år på å nedbetale lånet, eller skulle jeg bare reise til Norge og bli ferdig med det? Jeg valgte det siste, og hadde nedbetalt lånet etter et halvt år.
Pengene tjente hun på jobben i den japanske restauranten Shogun i Oslo, men Alicja hadde ikke vært den hun er om hun ikke samtidig kastet seg over sin andre store interesse: Kunst og litteratur. Så hun tok like godt en bachelorgrad i kunsthistorie samtidig som hun jobbet fulltid på restauranten og nedbetalte studielånet.
– Jeg var ung, forklarer hun beskjedent.
Men allerede her kan man trygt sitere Halvdan Sivertsen: Førr ei dame!
London, Tyrkia og Tibet
Oslo hadde gitt henne smaken på storbylivet, og nå søkte hun seg videre ut i verden.
– Til kanskje noe enda mer spennende enn Oslo, hvis det er lov å si? Så London var et naturlig neste stopp for meg. Og London skuffet ikke, du verden som jeg elsket byen! Det eneste som var frustrerende var at jeg ikke kunne få med meg alt jeg hadde lyst til. TimeOut-magasinet var jo så fullt av utstillinger og konserter, ofte krasjet ting med hverandre. Og så var det avstandene. Pluss at jeg jobbet, selvsagt. Og tok et lite kurs i indonesisk…
Alicja hadde nå satt sin første fot inn i reiselivet, hos en liten turoperatør som solgte reiser til Tyrkia. Men etter et år hadde hun andre planer.
– Jeg ville til Tibet! Menneskene, det spirituelle, positiviteten… Jeg hadde alltid drømt om å besøke Tibet. Det at de var forfulgt og fordrevet, men likevel klarte å beholde verdigheten fascinerte meg veldig.
Alicja er ikke den som nøler med å la handling følge tanker, så hun sa opp jobben hos turoperatøren og tilbragte tre måneder i Tibet.
– Hos mennesker som stråler av kjærlighet. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme.
Ytterpunkter
Tilbake i London etter oppholdet i Tibet landet Alicja drømmejobben.
– I et kommersielt kunstgalleri som var litt spesielt: De hadde både moderne kunst og antikke kart. Så da fikk jeg forsket litt på kart også. Det var en veldig interessant jobb, og interessante folk å jobbe sammen med. De eide også et antikvariat. Så mye kunnskap!
Alicja elsket livet i London, men etter et par år begynte hun å føle behov for noe litt roligere.
– Det var vel en livsfase i endring. Jeg savnet naturen i Norge, og dette var i tiden før OL i London. Det var så mye byggevirksomhet, og trafikken ble stadig mer uutholdelig. Jeg begynte rett og slett å bli sliten av byen, til tross for at den har så mye å by på.
Det neste stoppet i livet skulle by på et annet ytterpunkt. Alicja tok med seg sin daværende kjæreste og flyttet fra det pulserende London til det langt roligere Flåm – i alle fall roligere utenfor sommersesongen.
– Jeg søkte meg bare hit, hadde vært her på ferie tidligere og likte meg godt her. Nå fikk jeg jobb som resepsjonist på Flåmsbrygga hotell, og kjæresten min fikk jobb på Ægir bryggeri – som eies av samme familie som eier hotellet. I tillegg startet vi vårt eget lille aksjeselskap, hvor vi solgte varer fra lokale produsenter. Så fikk jeg prøve meg litt på det å drive et selskap også, med regnskap og alt hva det innebærer. Og ikke minst følte jeg at vi gjorde noe riktig og viktig med å være med på å få de lokale produktene løftet frem og ut. Vi tjente ingen penger på det, men jeg angrer ikke på noe av det.
Alicja fikk etter hvert stadig nye oppgaver på Flåmsbrygga hotell, og endte opp som resepsjonssjef og booking-ansvarlig.
– Jeg hadde en fantastisk sjef, med mange års erfaring i bransjen og som jeg fikk gleden av å lære mye av. Hun var også veldig flink til å dele, og hun tenkte nok kanskje at når hun en dag skulle forlate arbeidsplassen – så kunne jeg overta. Og det var da også det som skjedde. Og selv om jeg fremdeles hadde en hotellsjef over meg, hadde jeg også mange arbeidsoppgaver som normalt tilfaller en hotellsjef.
Alicja var derfor godt rustet da hun etter syv år i Flåm for andre gang i sitt norske yrkesliv søkte seg en ny jobb – og fikk den.
Ut mot havet
Det begynte med en reiselivs-workshop i Bodø for noen år siden. Alicja var der for å markedsføre Flåmsbrygga, og i en middag havnet hun på et bord med nordlendinger.
– Jeg kjente et par som drev et par rorbuer i Lofoten. Hun er polsk som meg, og en gammel studievenninne. Jeg hadde besøkt dem flere ganger, til alle årstider, så jeg visste jo godt hvordan det kan være her. Og kanskje var det på grunn av henne jeg satt sammen med gjengen med nordlendinger, for hun kjente jo alle sammen.
Alicja kom i prat med mannen som driver Vikingmuseet i Lofoten, og han skrøt voldsomt av nordlendingene: «Du må bare flytte hit!» mente han.
– Så ropte han på en islending som jobbet for Classic Norway Hotels: «Ragnar! Har du ikke en jobb til henne?» Så var det sånn at jeg hadde snakket en stund med Ragnar allerede, og han lo og sa at han hadde drevet og intervjuet meg en stund. Så jeg hadde altså vært i et jobbintervju uten å være klar over det selv.
Det viste seg at det var ledige stillinger både i Henningsvær og på Reine, og Alicja ble oppfordret til å søke: Hun kunne selv velge mellom de to hotellanleggene.
– For meg var det ingen tvil: Det måtte bli Reine. Det jeg elsker med Reine Rorbuer er at det er så røft, et ordentlig gammelt fiskevær. Det er jo dette som er Lofoten!
Selvsagt fikk hun jobben, for hvem ville vel ikke ansatt den kunnskapsrike kosmopolitten om de fikk sjansen? Det er seks år siden nå, og Alicja har ikke angret en dag siden.
– Det ble akkurat slik jeg hadde sett det for meg. Folk her er dønn ærlige og rett frem. På Vestlandet hvisker og tisker de gjerne i et hjørne, mens her er det mer «Morten heter jeg. Jeg er fisker. Hvem er du?» Man vet hvor man har folk. Og det er så deilig!
Da hun begynte i jobben som hotellsjef på Reine Rorbuer, ba hun om å få begynne en dag før tiden – for å lære seg så mye som mulig om anlegget. Mannen som skulle tilbringe to uker sammen med henne for å lære henne opp mente at hun heller skulle benytte anledningen til å slappe av den dagen.
– Så da benyttet jeg den dagen til å kjøpe hus. Det er godt med alt som er unnagjort, smiler Alicja Kass.
Og om du ikke skulle ha fått det med deg for lenge siden, gjentar vi det gjerne:
Førr ei dame!
