Den vanligvis så søvninge alpelandsbyen Oberrammergau sydet av liv. Landsbyens innbyggere hastet av sted fra det ene møtet til det andre, kledd i tradisjonelle lederhosen (gutta) eller dirndl (damene), eller også i fulle kostymer som disippel, romer eller en hvilken som helst borger av Jerusalem for to tusen år siden. Resten av mylderet besto av oss tilreisende, som hadde ventet i 10 år eller et helt liv for å oppleve det sagnomsuste Passionsspiele som settes opp her – og bare her. At det i tillegg kun settes opp hvert tiende år, hjelper selvsagt på attraksjonsverdien. I tillegg til det faktum, selvfølgelig, at tradisjonen har eksistert i snart fire hundre år.
Unnfanget av pesten
Det hele begynte i 1634, etter at Oberrammergau i et par år hadde vært plaget av en byllepest – visstnok en etterdønning av Svartedauen – som tok livet a mange av innbyggerne i området. Da lovet landbyfolket at de hvert tiende år skulle oppføre spillene som skildrer Jesu Kristi lidelse og død. Etter at løftet var avgitt, sank dødsraten blant voksne gradvis til den var nede i et normalt nivå. Landsbyfolket knyttet dette til det løftet de hadde gitt, og satte alt inn på å oppfylle sin del av det. Så skjedde, og i 1634 oppførte man det første pasjonsspillet.
Gjennom alle år har man prøvd å holde pasjonsspillene til runde tiår, altså årstall som slutter på 0. Kun ekstraordinære hendelser har forstyrret dette, og den seneste i rekken var coronapandemien. Spillene i 2020 ble følgelig utsatt til 2022, og vi besøkte Oberrammergau under prøvene før selve spillet åpne for publikum.
Rollelisten
En annen særegenhet med Pasjonsspillene i Oberrammergau er rollelisten. For her nytter det ikke selv for den mest feterte operastjerne å komme utenfra og tro at rollen som Jesus er innen rekkevidde. Rollelisten besettes nemlig i sin helhet av landsbyens egne borgere, og igjen – her nytter det heller ikke å ha meldt flytting til Oberrammergau i løpet av de siste par årene.
Nær halvparten av den lille alpelandsbyens innbyggere er involvert i oppsetningen, hva enten det er foran, på eller bak scenen. Lite eller intet overlates til tilfeldighetene, og mange av rollene besettes av kvinner og menn som har eslet seg til rollefigurene gjennom både år og tiår. Faktisk begynner prosessen ofte i barndommen, der talenter plukkes ut til sangtrening, instrumentopplæring eller skuespill.
Og det stopper ikke der. Et helt år før forestillingen får mennene i oppsetningen beskjed om å la hår og skjegg vokse, slik at det skal se mest mulig autentisk ut. Ingenting overlates til tilfeldighetene, og nettopp det at hele Oberrammergau kontinuerlig fokuserer så til de grader på Pasjonsspillene gjør at oppsetningen ikke viker noe tilbake for tilsvarende oppsetninger på verdens største operascener. Faktisk tiltrekker spillene musikk- og operaelskere fra alle verdenshjørner, og det er slett ikke bare det eksotiske som fenger: Kvaliteten er rett og slett skyhøy.
Seks år til neste gang
Mørket falt over Oberrammergau, og jeg fant min plass i bygget som er spesialdesignet for pasjonsspillet. Salen rommer 4 500, og er proppfull gjennom hele perioden det spilles – denne gang fra 14. mai til 2. oktober, to år forsinket fra den opprinnelige planen. Det var kun en øvelse, men alle var i fulle kostymer og det eneste som skilte fremføringen fra en regulær forestilling var regissørens tidvise avbrekk for ørsmå korreksjoner.
Joda, jeg kan historien. Og jeg vet hvordan den ender. Men jeg hadde aldri sett den fortalt på denne måten, og tilbragte tre timer foroverlent ytterst på stolkanten. Visuelt var det magisk, og musikalsk ble vi løftet vi til stadig nye høyder underveis mot korsfestelse, og endelig oppstandelse. Selv er jeg ingen ihuga operaelsker, selv om jeg setter pris på en god arie over et godt glass vin. Men det å overvære noe så sjeldent og flott som et pasjonsspill nettopp her, var ganske enkelt en opplevelse for livet.
Flere norske turoperatører arrangerer bussreiser til Oberrammergau og Pasjonsspillene. Det er bare å gjøre seg klar for 2030!
