Såmmå å je ær hen i væla, bære je ser Mjøsa. Det ligger en ekte kjærlighet til hjemtraktene i utsagnet som nærmest definerer de sindige og jordbundne innbyggerne i det bølgende, vakre landskapet som utgjør Stange kommune.
Og det er Mjøsa som er opphavet til alt liv, all aktivitet og all identitet i dette landskapet. Uten Mjøsa, intet landbruk. Og uten landbruket, ingen kultur, ingen tradisjoner – og ingen akevitt…
Gylne dråper
I 1814 forsøkte Anders Lysgaard, Biri-bonde og politiker, å få inn i Grunnloven at det skulle være tillatt å brenne hjemme. Forslaget vant som kjent ikke gehør i Eidsvoldsforsamlingen, men i 1816 kom det en lov som friga hjemmebrenning – forutsatt at du hadde «artikulert jord» for formålet. Dette resulterte i rundt 10 000 gårdsbrennerier, og veldig høyt forbruk.
Samtidig sto avholdsbevegelsen sterkt i Norge, og mye på grunn av deres arbeid fikk vi en ny lov i 1848. Det skulle fortsatt være lov å brenne hjemme, men kun hvis du brant mer enn 1 500 potter i døgnet. Når en potte er 0,96 liter, sier det seg selv at de små hjemmebrents-apparatene ikke strakk til. Det som da skjedde, var at bøndene gikk sammen om å starte brennerier.
Bøndene på Stange-landet hadde og har fortsatt en god sirkulærøkonomi rundt brennevinet: Fyringsveden var avfallstømmer, som ikke egner seg til materialer. Poteten var vrakpotet, overskuddet i avlingen som ikke er godt nok til dyrehold. Og restene av produksjonen på brenneriet, dranken, var dyrefôr. Dette fôret kjøpte bøndene tilbake, og det fine med dranken er at dyrene produserer mer avføring – som igjen betyr mer gjødsel, som bøndene både selger og bruker selv. Der har du hele sirkelen, i en bærekraftig produksjon.
Samarbeid mellom gårdene
Atlungstad Brenneris historie startet i april 1855, da 75 gårdbrukere gikk sammen om å starte brenneriet. Stiftelsesdokumentet ble signert i oktober samme år, byggingen begynte umiddelbart etterpå og høsten 1856 var man i gang med brenningen.
90 000 teglsteiner til bygget ble rodd inn fra to nabogårder. Og brenningen var god butikk. De produserte etter hvert i snitt rundt 350 000 liter 100% sprit i året. Dette krever ganske mye potet, for vi bruker 10 kilo poteter på én liter sprit. Og med det store potetbehovet kom de etter hvert ikke bare fra Stange-området, men også fra Helgøya og til og med fra Toten.
Vrakpotet ble handelsvare for bøndene, med Mjøsa som transportåre til brenneriene. De var det nemlig flere av rundt Norges største innsjø. Vi vet at det i 1930 var 22 brennerier i Norge, og 19 av dem lå rundt Mjøsa. Så det er jo dette som er brenneri-land, mener de lokale.
I dag er det kun to brennerier igjen i landet: Et på Gjøvik, og et på Atlungstad – hvor de pleier å tøyse litt med at Hoff på Gjøvik produserer bittelitt mer enn dem: Hoff produserer tre millioner liter, mens Atlungstad produserer 20 000…
Kulturminne
Gårdene rundt om i Stange-landet er noen av Norges største og flotteste, og var populære oppkjøpsobjekter for borgerskapet i Kristiania mot slutten av 1800-tallet. Og fordi eierandelene i brenneriet lå til gårdene, fikk også brenneriet stadig nye eiere.
Den kanskje viktigste av de nye eierne var Grev Wedel-Jarlsberg, som kjøpte Atlungstad Gård. Og med ham kom det flere samfunnstopper hit som investorer. De gamle eierlistene til brenneriet inneholder navn som Astrup, Fearnley og Andresen – både rederen og tobakkskongen.
I dag er eierstrukturen en annen. Den industrielle spritproduksjonen på Atlungstad ble avviklet i 2008, men i 2011 kjøpte Atlungstad Brenneri AS anlegget fra Norske Potetindustrier. Samme høst ble det igangsatt prøveproduksjon på nesten 12 000 liter sprit. Brenneriet ble opprettet som industrielt kulturminne i 2013 og i samarbeid med Arcus ble produksjonen av akevitt startet opp igjen i 2014.
I dag er det en viktig oppgave å holde brennerianlegget på Atlungstad Brenneri ved like og videreføre kompetansen i brennerifaget. Atlungstad er det eneste historiske brenneriet i Norge der det en periode på året er aktiv drift. Du kan følge potetens gang gjennom brenneriet fra potet til produktet de er så stolt av; norsk fatmodnet akevitt. Brenneriets kunnskapsrike guider tar deg gjennom historien til brenneriet og norsk industri- og akevitt-historie, er stolte av at deler av brenneriet fremstår som et levende museum med støtte fra Riksantikvaren.
Gjennom pandemien har det foregått omfattende renoverings- og oppussingsprosjekter ved Atlungstad Brenneri, der flere nye historiske rom nå er blitt gjort tilgjengelige for publikum. Her er det rom for akevittsmaking, foredrag, god bespisning både inne og ute, en rundtur i muséet og til og med en flunkende ny butikk der du kan kjøpe alt fra kvalitetsglass i alle fasonger og for alle formål til truser med påskriften «Gylne dråper».
Ved Atlungstad Brenneri arrangeres det også konserter og andre utendørsarrangementer, så sjekk hjemmesidene for å holde deg oppdatert. Om du ønsker, kan du også overnatte på Atlungstad – enten i den nyrenoverte stuen rett ved anlegget, eller også ved golfbanen som ligger vegg-i-vegg. Bestillinger gjør du gjennom golfbanen.
Og med blandingen av kulturminner, vakre omgivelser, underholdning, et nytt og flott kjøkken med rikholdig meny og ikke minst fatmodnet akevitt som bare Atlungstad Brenneri kan fremstille den, er det ikke vanskelig å legge turen innom for litt påfyll for både kropp og sjel. Du bør rett og slett unne deg noen gylne øyeblikk ved Mjøsa.
Og akkurat der og da, mens solen farger kveldshimmelen gyllen, er det slett ikke såmmå å du ær hen i væla. Da vet du at du er på akkurat riktig sted, til akkurat riktig tid.
