Gjeteryrket har eksistert i mer enn 5 000 år. Fra Bibelen kjenner vi hyrdene på marken, gjeterflokken som etter sigende ble vitne til Jesu fødsel. Selv gestaltet jeg 2. Hyrde i andre klasses juleavslutning på barneskolen – et stykke ned på rollelisten, men om jeg minnes rett falt min innsats på scenen likevel i god jord hos mine foresatte.
For 25 år gamle Josefine Schön er det annerledes. Som hyrde, eller for å være mer presis: Sauegjeter, spiller hun så avgjort hovedrollen i det vakre skuespillet som utspiller seg på Lüneburger Heide. Jeg treffer henne etter en drøy mils vandring gjennom slettelandskapet, som er en hyggelig opplevelse i seg selv. Dette er et kjent og ettertraktet rekreasjonsområde for såvel tilreisende som meg som for lokalbefolkningen i den tyske delstaten Niedersachsen.
Josefine og Oscar
Det piper i en fløyte, og gjeterhunden Oscar piler som et lyn mot saueflokken bestående av minst et par hundre svarte og hvite ulldotter mot det irrgrønne gresset på heden. På et blunk har Oscar samlet flokken, og drevet den nærmere kvinnen med fløyten. En ny kommando med fløyten, og hunden kommer pilende tilbake og legger seg ved føttene hennes. Selv blir jeg stående som fjetret, dypt imponert over samspillet mellom gjeter og hund. Hvordan i alle dager er det mulig å ha sånn kontroll?
– Det er hundene som gjør jobben, smiler Josefine Schön.
For det er det hun så treffende heter, sauegjeteren på Lüneburger Heide. Mitt indre bilde av en gjeter har nok til nå ligget nærmere beskjeggete og langhårede herrer med hvite kjortler som gestaltet i nevnte Juleevangelie, men med fare for å fremstå som sexistisk: Hyrden på marken foran meg bommer på samtlige av mine forutinntatte kriterier. Viktigere enn noe annet er imidlertid hennes fantastiske samspill med dyrene på heden.
Kvinne i mannsdominert yrke
Vi kommer i prat, sauegjeteren og jeg. Josefine forteller at hun er en av totalt ni gjetere på Lüneburger Heide, og at hun da hun fikk jobben for noen år siden var eneste kvinne blant disse.
– Men det er i endring, forteller hun.
– I dag har jeg fått en kvinnelig kollega, og det er to til under utdanning. Så vi jenter er på god vei inn i det som tradisjonelt har vært et mannsdominert yrke.
Josefine forteller at utdanningen er treårig, hvilket for meg fremstår som helt naturlig etter å ha sett samspillet mellom gjeter og hund: Slikt lærer du ikke i en håndvending. Samtidig er jeg nysgjerrig på hva som får en person, uavhengig av om det er en manne eller kvinne, til å velge gjeteryrket?
– Jeg vokste opp i en liten landsby nær Dresden, og dyr har alltid vært en del av bomiljøet mitt, forteller hun.
– Da jeg var barn og ungdom likte jeg å ta meg av alle kjæledyrene hjemme. Foreldrene mine hadde hester, høner, katter, marsvin og en familiehund. Naboene våre hadde også sauer og geiter. Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med dyr, en kontorjobb ville vært uaktuelt for meg.
En kontorjobb ble det så definitivt ikke. Og vakrere omgivelser på arbeidsplassen enn slettene på Lüneburger Heide skal du lete lenge etter.
– Jeg var mer av en lokal type og ville foretrukket å finne en læreplass i umiddelbar nærhet av hjemstedet mitt, forteller Josefine.
– Men da jeg fikk praksis i Lüneburg Heath Nature Conservation Park Foundation, ble jeg umiddelbart forelsket i landskapet og arbeidet med sauene. Det var en direkte gnist som bare har tiltatt i styrke. Helt fra starten var jeg spesielt begeistret for den samlede effekten: Ikke bare jobbe for sauene alene, men også jobbe på lag med sauene for vedlikehold av landskapet og artsvern i naturreservatet.
Verdens (nest) eldste yrke
Gjeter er en av de eldste yrkestitlene i verden, men i dag er det ikke så mange aktive gjetere lenger. Så hvordan ser Josefine på fremtiden?
– På den ene siden er det verken nok anerkjennelse eller økonomiske insentiver og støtte til det fysisk harde og tidkrevende arbeidet. Folk vil heller kjøpe billig importert kjøtt fra New Zealand enn å støtte regionale sauegårder og tysk kvalitetskjøtt. I tillegg er verdien av saueull knapt attraktiv lenger, forteller Josefine.
– Det å være gjeter er i ferd med å bli en stadig sjeldnere virksomhet, og særlig den økende tekniske og byråkratiske innsatsen som er nødvendig i dag for å få offentlige tilskudd til virksomheten får de eldre gjeterne til å kapitulere. Den uforutsigbare økningen av ulv og angrep på saueflokker de siste årene har også fått enkelte kolleger til å gi opp – når deres egne kjære dyr til tross for alle beskyttelsestiltak ikke kan beskyttes mot gjentatte ulveangrep, og man blir hjelpeløs.
For i tillegg til dårlige værdager og en god porsjon organisasjonstalent, består gjeteryrket i dag også av en stor dose med byråkrati. Fra søknader om tilskudd og penger til arealer for i det hele tatt å kunne overleve, til mindre formaliteter for dyresalg og transport – alt må reguleres i Tyskland.
– Men jeg angrer ikke et sekund, smiler Josefine.
– Personlig er jeg veldig opptatt av jobben min. Og selv om det iblant er ganske stressende og utmattende dager, blir jeg hentet inn igjen av roen til en fornøyd og glad beitende flokk i landskapet rundt meg.
Jeg vet ikke om hun er klar over det selv, men Josefine Schön fyller også en annen viktig rolle i sin jobb som gjeter på Lüneburger Heide. For med sine hunder og saueflokken sin gir hun fred i sjelen til forbipasserende som meg. Og kanskje også til deg, om du finner veien hit?
