Med fare for om ikke livet, så i det minste min verdighet, balanserer jeg på en krakk med det ene benet nede i en whisky-tønne, før jeg glir ned med et plask. Tønnen er fylt med varmt saltvann og fersk tang – litt som en misosuppe, faktisk. Og da blir vel jeg selve tofuen, da.
Grunnen til dette suppebadet er at man på Irlands vestkyst en gang for alle har slått fast at tang er fullt av næringsstoffer, enten du spiser den eller bare marinere deg i den. Vi er på det relativt nyetablerte Wild Atlantic Seaweed Baths i Doolins havn, hvor man bader i de godt brukte whisky-tønnene med utsikt over de fantastiske Cliffs of Moher. Tangen inneholder mineraler og antioksidanter som sies å være bra for huden, og vi får beskjed om å massere armer og ben med den myke tangen. Jeg synker ned i den grønne massen som gjør meg både oppfrisket og myk, og jeg føler meg litt som en sjøløve der bare hodet stikker opp over vannflaten.
Tang og whisky
Tang er fritt tilgjengelig å plukke som en del av den irske allemansretten, så lenge man er forsiktig.
– Noen tangarter kan bli over 100 år gamle, forteller Ciaran mens han fyller på mer tang i min tønne.
– Vi plukker bare toppen av dem, slik at de kan fortsette å vokse. Dillisk er den mest populære tangsorten for mat – de brede, røde tangstrimlene er fulle av jern og har en lett nøtteaktig smak. Andre vanlige tangarter for mat er perlemusling, nori og wakame, som ofte brukes i japansk matlaging, og sukkerkelp som kan males ned og brukes som søtningsmiddel.
At tang har blitt inntatt i århundrer her er tydelig – i likhet med whisky, som sies å ha blitt oppfunnet i Irland av munker. De ga drikken det gæliske navnet uesqueba, som betyr livets vann, og som til slutt ble – muligens etter en slurke eller to – til whisky. På 1900-tallet ble det innført en alkoholavgift som ble betalt per destilleri, i motsetning til i Skottland, hvor skatten baserte seg på alkoholmengden som ble produsert. Dette førte til at Irlands mange små destillerier enten la ned eller slo seg sammen, og store deler av 1900-tallet var irsk whisky preget av et par store destillerier med relativt lite utvalg i sortimentet. I nyere tid har det imidlertid vært en tilbakevending med et mangfold av nye mikrodestillerier som har startet opp.
Et gammelt ordtak sier at hvis du vil vite noe om grøt, bør du spørre komfyren. Derfor starter vi faktisk vår irske reise ved Kilbeggan Distillery, halvveis mellom Dublin og Galway. Det ble grunnlagt i 1757 og er dermed Irlands eldste lisensierte whiskydestilleri. Her lukter det av torv og eikefat, og historien har bokstavelig talt dryppet inn i vegger og gulv. Den gamle vannmøllen driver fortsatt deler av produksjonen. Vi får høre om håndverkets tilbakekomst – hvordan småskala er blitt en styrke i et globalt konkurranseutsatt marked. På 1950-tallet ble destilleriet lagt ned på grunn av konkurranse med billigere alkoholholdige drikker som øl, men takket være lokale entusiaster som holdt hjulene i gang, kunne det åpnes igjen. Etter omvisningen serveres det selvfølgelig smaksprøver i destilleriets lille bar med vaniljetoner og lett krydret smak – en smak av både tradisjon og fremtid.
Galway
Ikke langt unna ligger Kilbeggan’s hesteløpsbane, hvor konkurransene er en folkefest, med hele familier som pynter seg og heier på sine favoritter.
Herfra er det bare en time til Galway, hvor brosteinsgatene nesten vibrerer av bohemsk kulturliv. Den middelalderske byens fargerike butikkfasader og blomsterkasser gjør at selv den gråeste dag føles solrik. Langs den livlige Shop Street finner du butikker som selger keltiske symboler i sølv og gull, bakerier og konditorier med gateartister og ildslukere. Hos McCambridge’s på Shop Street kan galwayboere fylle opp med lokale delikatesser.
– Vi støtter regionen og har produkter fra over 300 små, lokale produsenter i hyllene, forteller Natalie McCambridge, som nå er tredje generasjon i familiebedriften hun overtok etter sin farfar i 1925. Hun tilbyr lufttørket Connemara-lam og geitost fra Killeen krydret med bockhornkløver, som er avhengighetsframkallende godt. Til dette serverer hun irsk poitín – hjemmebrent som man er utrolig stolt av, selv om jeg mest synes det smaker som finkel.
Tigh Neachtain på Cross Street er en av Galways mest populære «snug bars». Bak den godt utstyrte bardisken finnes flere små rom, såkalte snugs, med frostede dører og veggmonterte benker hvor mindre grupper kan samles. Opprinnelig var dette for at kvinner skulle kunne besøke en bar og få seg en velfortjent pint eller gin uten å bli dømt av omgivelsene. I dag er det mest koselig og veldig populært, alle båsene er allerede fulle når vi kommer. Vi får heller plass ved bardisken og bestiller hver vår skummende Galway Hooker Ale. En kvinnelig stamgjest tilbyr seg å lese våre håndflater. Vi får vite at vi er fremmede på besøk, ute etter eventyr som ikke er farlige.
Selv en skeptiker som meg kan nok være enig i at hun har rett.
Mat og drikke
Bare noen minutters gange derfra, på den andre siden av elven, ligger restauranten KAI med en avslappet og hyggelig atmosfære. Restauranten drives av paret Jess og David Murphy, og menyen avhenger helt av hva som er ferskt og i sesong. David er en ivrig Galway-entusiast, og liker å fortelle hvorfor man bør velge Galway fremfor storebror Dublin.
– Galway er mindre, sjarmerende og har mer sjel enn Dublin, mener han.
– Jeg liker den litt bohemiske følelsen her og vil ikke bo noe annet sted. Vi har masse festivaler og arrangementer, som for eksempel østersfestivalen i september, hvor VM i åpning av østers arrangeres. Og alle er velkomne til å prøve selv også.
Deretter serverer han noen møre og søte Galway-østers med kjerne- og kumelk, dillolje og karamellisert løk, og det er ikke noe problem å få dem til å gli ned.
En stor del av irske pubers sjarm ligger i musikken som er til stede hele tiden. Nesten hver pub med respekt for seg selv har en skjeggete sanger som fremfører melankolsk folkemusikk akkompagnert av fele og gitar. Også i Galway, hvor det høres musikk fra hver dør vi passerer på vei hjem til hotellet.
Lovpålagt gjestfrihet
Den irske gjestfriheten er velkjent. I det gamle Irland var gjestfrihet lovpålagt. Fremmede kunne komme uanmeldt til et irsk hjem og forvente å få et varmt måltid med kjøtt og grønnsaker, en ren halmstrå-seng og underholdning med musikk, poesi, sanger og historier ved peisen. Denne etiketten setrter sitt preg på det irske folket den dag i dag, og uansett hvor vi drar møter vi enten en kjøttgryte eller i det minste en hyggelig velkomst. Selv svensker i Irland har tatt dette til seg. I landsbyen Lissadoonvara holder svenske Birgitta Hedin Curtin til, og har gjort suksess med selskapet Burren Smokehouse, som tilbyr røkt fisk og skalldyr etter svenske tradisjoner.
– Røking er en kunst, det går ikke an å masseprodusere røkt fisk, sier hun.
Vi får en sightseeingtur i rense- og røkeriet før vi går over gaten til puben som ble startet av Birgittas svigerforeldre. Der får vi smake hennes egen stout, mens hun deler morsomme røverhistorier om kjente gjester som har besøkt røkeriet hennes.
I Lissadunvara er for øvrig Tinder overflødig. Blant hovedgatens sjarmerende hus malt i sterke farger holdes nemlig Europas største singelfestival hvert år i september.
Gollums hule
I nærheten ligger Burren geopark, et naturlig amfi som åpner seg mot havet og er vel verdt et besøk med sine steinete sletter og lave busker av hassel og bjørnebær. JRR Tolkien sies å ha blitt inspirert av Burrens månelandskap da han skrev Ringenes Herre, og bevisene for det er mange. Her finnes blant annet en gammel hule som bærer navnet Pol na Gollum, om det høres kjent ut.
En biltur gjennom vest-Irland byr uten tvil på flotte utsikter. Veiene er omgitt av rød valmue, gul erteblomst og velholdte steingjerder. Det er umulig å kjøre mer enn fem minutter uten å se en saueflokk, de står i åsene og i innhegningene – og ikke sjelden midt på veien. Og det er ikke så rart, det finnes drøyt 4,7 millioner sauer i Irland, faktisk flere enn det finnes irlendere.
Men det finnes også mye annet enn sauer å følge med på. Langs en vakker kystvei oppfatter min østersradar at det pågår en slags servering, og vi rekker akkurat å bråbremse og svinge av. Fra en foodtruck serveres nykokte blåskjell og friske østers som nytes med hakket løk og sitron ved lange trebord og benker under en oppspent presenning.
Inis Mór
Tilbake til whiskybadet. Etter vårt oppfriskende bad i tønna forlater vi bilen og tar ferjen ut til Inis Mór, den største av de tre øyene i Aran-øygruppen.
En gang i tiden fantes det 12 klostre her – til tross for, eller kanskje takket være øygruppens utilgjengelige beliggenhet. Navnet Aran betyr nyre, og det var munkene som ga øyene navnet fordi man ble renset i sjelen her. På 1600-tallet rykket britene med Oliver Cromwell i spissen inn over Irland for å slå ned katolske opprør, og ødela mange kirker på veien. Det sies imidlertid at Cromwell sa at det verken fantes trær å henge en mann i eller jord å begrave en mann i på Aran-øyene, så han ble ikke lenge der.
Sykler er det viktigste transportmiddelet på øygruppen, og hver sving av den svingete veien byr på barske landskap, gamle festninger og utsikt over det endeløse blå havet. Overalt sees små dyrkingsfelt, men det er et svært slitsomt arbeid å gjøre den karrige øya fruktbar: Jordsmonnet ble skapt ved at man brøt løs det øverste laget av kalksteinen og fylte på med leire, sand og sjøgress i flere lag – litt som en enorm geologisk lasagne. Av de overflødige kalksteinbitene ble det bygget over 400 mil med svingete murer som i dag krysser øya i alle retninger, som tegnet av en treåring.
Med oss har vi Cyril O’Flaherty, som er vår guide for dagen.
– Å bygge og reparere murer er bedre enn å gå på treningsstudio, mener han.
Inis Mór fikk strøm først i 1978, og Cyril forteller at de verken hadde kjøleskap eller TV da han var barn på øya.
– Vi melket kuene og laget smør to ganger om dagen, og spiste opp alt som ble produsert. Fisken kom dagsfersk fra fiskebåtene, og kjøttet kom fra egne dyr.
Langs øya blomstrer det av noe Cyril kaller vill pastinakk: Små gule blomsterstender som dufter nydelig. Hunden Winnie løper mellom hull i murer og over steiner og ser ut til å trives som fisken i vannet. Overalt ser vi små søte kaniner som Winnie jager ned i hullene sine når vi kommer. Cyril mumler noe om at de er en plage, men innrømmer også at det ytterligere bidrar til eventyrstemningen på øya.
Inish Mórs største severdighet, Poll na bPéist, ligger ofte skjult under vann. Det spektakulære naturfenomenet er et naturlig formet basseng i kalksteinen med helt rette kanter. Å stå ved kanten og se de enorme bølgene slå inn over klippene og fylle og tømme bassenget på noen sekunder, er en mektig oppvisning i naturens rå kraft.
Hest og vogn
Neste dag er det tid for en av Inish Mórs attraksjoner: Å ri hest og vogn. Siden det ikke fantes biler på øya før på 80-tallet, var det lenge det vanligste transportmiddelet her.
Creymor er en langhåret, robust irsk cob-rase, og han trekker vognen med fem passasjerer uten synlig anstrengelse. På kuskestolen sitter Thomas i cowboyhatt, og de to har jobbet sammen i seks år. Når en liten chihuahua bjeffer på hesten, blunker han ikke engang.
– Smørbrødpålegg, ler Tomas av hunden, og styrer Creymor ut mot engene.
Han tar oss med til et av sine jordbruksområder på nordsiden, der en stor koloni med sel ligger til. Beste utsikt får man ved lavvann, når rundt 20 av de stolte gråselene ligger og solbader på klippene. De kan bli opptil tre meter lange, og en voksen hann veier 300 kilo.
På veien tilbake til det irske fastlandet ser vi Cliffs of Moher, som sies å være Irlands nest største severdighet etter Guinness-bryggeriet i Dublin. Jeg vil hevde at klippene er en minst like sjelsettende opplevelse med sine enorme stup. De majestetiske klippene og nærliggende Doonagore Castle har bidratt til magisk stemning i utallige filmer, fra 80-talls kultklassikere til Harry Potter. På en av de kortere sightseeingturene fra Doolin havn kommer man enda nærmere klippene. En trapp ned serveres øl for den som vil, og kapteinen underholder i høyttalersystemet med morsomme anekdoter, som den om den rødhårede Mary O’Briens hest som var trent til å stoppe øyeblikkelig på hennes signal, og sendte hele tolv ektemenn over kanten på klippene. Albatrossenes eget Woodstock finner også sted ved Moher hver sommer, og har du flaks, kan du få øye på de bedårende små fjærfellene som legger egg i hull i klippeveggene.
Limerick
Vi avslutter reisen vår i Limerick, en ofte oversett by som er full av hyggelige overraskelser. Byen har gjennomgått en stille forvandling de siste 10 årene – fra nedslitt industriby til kreativt knutepunkt. På Milk Market blandes håndverk, mat og musikk på fredager og lørdager. Det koselige boutiquehotellet One Pery Place har fine rom og et behagelig spiserom i dyprødt og blomstrete, hvor oppstasede Limerick-borgere drikker ettermiddagste eller spiser middag.
Den irske gjestfrihetsloven har vært opphevet lenge, men den setter utvilsomt sitt preg på det irske folket den dag i dag. Jeg kan konstatere at vi overalt har møtt et genuint hyggelig folk som er interessert i oss, og i å vise hva de selv har å by på. Og det er mye!
IRLAND FAKTA
The Wild Atlantic Way
Severdigheter langs Irlands 260 mil lange vestkyst har samlet seg under navnet The Wild Atlantic Way. Langs ruten finnes over 2 500 utpekte severdigheter og aktiviteter.
www.thewildatlanticway.com, www.ireland.com
Reise hit
SAS har direktefly til Dublin fra Oslo. Enklest er å leie bil på stedet og kjøre rundt på egen hånd.
Overnatting
The Galmont Hotel, Galway: Elegant hotell med utsikt over Lough Atalia, med spa, restaurant og gangavstand til Galways sentrum.
The Pier House, Inisheer (Aranøyene): Sjarmerende overnatting på den minste av Aranøyene – med havutsikt, lokalprodusert mat og ekte øy-atmosfære.
No. 1 Pery Square, Limerick: Boutiquehotell i et georgiansk townhouse med prisbelønt restaurant og et avslappende, økologisk spa.
Glenlo Abbey: Fantastisk slottshotell med mange vakre stuer og fasiliteter, hyggelig lokalt personale. Rommene er store og friske, senger med sengestolper er alltid populært. Kentfield, Bushypark, Galway. www.glenloabbeyhotel.ie
Mat og drikke
Joe Wattyís Bar, Inishmore (Aranøyene)
En av Aranøyenes mest populære puber – med live musikk, lokalt øl og fiskeretter direkte fra Atlanteren.
Kai Restaurant, Galway
Moderne bistro hvor sesongbaserte råvarer fra Vest-Irland omformes til kreative retter med personlighet og fokus p bærekraft.
Tigh Neachtain
I Galway finnes flere sjarmerende snug-barer med små tradisjonelle kroker. Tigh Neachtain er en av de eldste.
17 Cross Street, Galway.
www.tighneachtain.com
Oscars Seafood Bistro
Prisvinnende fiske- og skalldyrsrestaurant i sentrum av Galway.
Dominick Street Lower, Galway.
www.oscarsseafoodbistro.com
Aktiviteter
Galway Food Tours
Sheena Dignam kan det meste om Galway og alt om byens matkultur. Smaksrike besøk i oste- og delikatessebutikker, bakerier og puber.
www.galwayfoodtours.com
Tangbad
På Wild Atlantic Seaweed Baths i Doolins havn bader man i brukte whiskyfat med utsikt over de fantastiske Cliffs of Moher.
wildatlanticseaweedbaths.com
Burren Smokehouse, Lisdoonvarna
Et familieeid røkeri i hjertet av The Burren, kjent for sin prisbelønte varmrøkte laks og guidede smaksprøver.
www.burrensmokehouse.com
Mer informasjon
www.thewildatlanticway.com, www.visitireland.com
