Svaret på ovennevnte spørsmål er selvsagt et rungende JA! En tur på Gøta Kanal har stått høyt på min bucket-liste i årevis, men jeg har ikke fått det til å passe inn i agendaen – før nå. Så det er med et lykkelig smil om munnen og høye forventninger jeg krysser fallrepet fra kaia i Gøteborg over i «Juno», jubilanten som fylte 150 år i 2024, og som skal frakte meg vannveien fra Gøteborg til Stockholm.
Jeg er ikke alene ombord, selvsagt. Et tyvetalls medpassasjerer samler seg gradvis og gruppevis under overbygningen på akterdekket, som raskt etableres som skipets sentrale samlingspunkt. Praten går på tysk, engelsk, dansk, norsk og selvsagt svensk. Den nølende forbrødringen begynner, godt hjulpet av en velkomstdrink og kaptein Annetts ønske om en behagelig reise.
Om jeg ikke er alene ombord, er jeg heldigvis alene i lugaren. For det skal sies, at for 150 år siden var man ikke spesielt rause med arealet. Så jeg stabler meg sånn nogenlunde på plass med en litt for stor koffert for seks kvadratmeters tumleplass, og en køyeseng som opptar resten av lugaren. Jeg bruker kofferten som bord, sengen som avlastning/sofa og takker min skaper for at jeg reiser alene. Hvordan de mange parene på båten får plass, er meg en gåte…
A copper from Liverpool
Kaptein Annett blåser i hornet, og vi forlater Gøteborg. Den første delen av reisen går langs Göta älv. Selve kanalen vil vi ikke nå før et par timer etter midnatt.
Snart når vi Ströms sluss ved Lilla Edet, den første av strekningens godt over 60 sluser. Den er også den eldste – opprinnelig bygget i 1607, gjenoppbygget etter krigen mot danskene i 1784 og endelig ferdigstilt i dagens versjon i 1916. Vi forskyver oss til baugen på «Juno», og knives gemyttlig om dekksplassen for de beste bildene. Inntil vi får viktigere ting fore: Det er tid for lunsj.
På dagens store cruiseskip, som gjerne har et tyvetalls forskjellige spisesteder å velge mellom, har man for lengst gått bort fra faste plasser ved bordene. Slik er det ikke ombord på jubeloldingen «Juno». Her får hver passasjer tildelt et bord, hvor samtlige måltider inntas (frokost unntatt, hvilket skal vise seg å skape et daglig morgenkaos). Jeg plasseres sammen med Svante og Inga, et svensk-tysk par fra München, Elisabeth fra Gøteborg og Michael fra Liverpool.
Det vil være en overdrivelse å si at praten flyter lett. Svante og Inga prater hviskende tysk med hverandre, Michael forteller på oppfordring at han er en pensjonert «copper from Liverpool», men forholder seg ellers taus. Og på mange måter er det greit, for mumling på Liverpool-dialekt skal senere vise seg å være vanskelig å tyde. Elisabeth forteller med et forsiktig smil, henvendt til meg for at ikke de andre skal høre det, at reisen er en gave fra hennes barn. Resten av måltidet forløper seg i trykkende taushet.
Vänern
Lunsjen varer heldigvis ikke så lenge, noe jeg tror vi alle er lettet over. Vi ankommer den imponerende slusetrappen ved Trollhättan, som har en fallhøyde på hele 32 meter. Her gjør vi også vårt første landhugg for å besøke Trollhätte Kanalmuseum, som forteller historien om kanalen og slusene gjennom utstillinger og filmer. Så samles vi på «Juno» igjen, før ferden går videre gjennom slusen ved Brinkenbergskulle og inn i Vänern, Sveriges største og Europas tredje største innsjø. (De to største befinner seg i Russland.) Her skal det finnes over 22 000 øyer og holmer, og det sies at dersom du befinner deg på midten av innsjøen, ser du ikke land i noen retninger.
Vi tester det ikke ut, men holder oss i rimelig nærhet av den østre bredden av sjøen. Lyden av gongongen forteller at det er middag, og igjen samles Svante, Inga, Michael, Elisabeth og jeg rundt bordet. Vi har forhåndsbestilt øl og vin til maten (det er ingen som deler), og praten begynner forsiktig å tø opp i takt med det riktignok svært forsiktige alkoholinntaket. Svante forteller at han har bodd i München i 27 år og jobbet med patenter, mens han simultanoversetter for Inga som vi forstår ikke er særlig stø i engelsk, og slett ikke svensk. Elisabeth forteller om kunstneren Carl Larsson, og røper stolt at hun faktisk er etterkommer av hans kone Karin og har tilbragt mange ferier i huset der kunstnerekteparet bodde. Tilfeldigvis har jeg sett TV-serien om Carl og Karin Larsson og deres fantastiske hus som nylig gikk på NRK, og vennskapet er trygt beseilet.
Michael mumler noe på sin Liverpool-dialekt, og jeg later som jeg forstår og nikker meg enig. Han ser litt rart på meg, men vi skåler og er vel forlikt. Tror jeg.
Mørket faller på, og vi passerer det vakre Läckö slott beliggende på en odde i Vänern. Slottet ble bygget i 1298, og var i sine glansdager hovedsetet til Magnus Gabriel de la Gardie, en markant skikkelse i svensk middelalderhistorie. Fordi jeg tidligere har besøkt slottet, holder jeg på blærete vis et lite foredrag om både slottet og de la Gardie. Michael gir inntrykk av å følge med. Elisabeth lytter høflig, og røper ikke før jeg er ferdig med mitt lille foredrag at også hun har besøkt slottet – sogar ved flere anledninger. Selvsagt har hun boken også. En liten leksjon i at hovmod ofte står for fall, sånn rett før leggetid.
At man aldri lærer…
Inn i Gøta Kanal
Midt på natten vekkes jeg av kraftige dunkelyder, noe som var forhåndsvarslet av kaptein Annett: Ved Sjötorp går vi inn i de første åtte av selve Gøta Kanals til sammen 58 sluser. Jeg lar imidlertid sluser være sluser, og våkner ikke igjen før «Juno» ligger i slusesystemet ved Hajstorp. Her slippes vi av for en frisk morgenvandring langs kanalen, mens vi lar skipet ta oss igjen en kilometer lengre fremme.
Den første frokosten byr på et kaos som skal gjenta seg helt til vi er fremme i Stockholm, der «free seating» fører til en ukoreografert rumba mellom buffeten og odde ledige plasser rundt fremmede bord. Man begynner å fatte forståelse for nødvendigheten av faste plasser til lunsj og middag ombord på 150 år gamle «Juno».
I Töreboda gjør vi et stopp for å vente på det kryssende toget mellom Gøteborg og Stockholm, og passerer broen som løfter seg akkurat lenge nok til at vi slipper gjennom etter at toget har passert.
Vi passerer Lanthöjden og den utgravde kanalens høyeste punkt på 91,8 meter over havet, videre gjennom to av kanalens trangeste passasjer og nærmer oss Forsvik – og reisens desidert merkeligste opptrinn.
Herrens tjenere i Forsvik
I god tid før vi nærmer oss kanalens eldste sluse ved det lille verkssamfunnet Forsvik, høres korsang i det fjerne. Fremme ved slusen finner vi en gruppe på 15-20 mennesker oppstilt ved slusekanten, som akkompagnert av hammondorgel og gitar lovpriser Herren i lett haltende, men åpenbart ektefølt korsang. Det viftes med tyske, danske, engelske, svenske og norske flagg – noen har tydeligvis fôret dem med passasjerlistene til «Juno».
– Det er den religiøse familien Kindbom, de møter oss her hver gang vi passerer, forteller kaptein Annett når jeg lurer på hva i alle dager dette er for et opptrinn.
En ubarbert talsmann for familien Kindbom holder en jublende tale der han forteller at farfaren hans slo seg ned her for 92 år siden, og siden har slekta videreført arbeidet med å forkynne Herrens ord til trengende og forbipasserende som oss. Prise Herren, og halleluja!
Så stemmes det atter i en noe under middels lystig sang til Herrens ære, mens det utveksles gaver mellom familien på land og skipets besetning: Måtte Herren styre våre veier videre!
Sannheten er imidlertid at herfra og videre går det bare nedover med oss. Vi har passert Gøta Kanals høyeste punkt, og resten av ferden skal preges av synkende sluser.
Fast i gjørma
Vi begynner å komme inn i rutinene på «Juno» nå. Praten flyter lettere gjennom måltidene, og Michael og jeg begynner bokstavelig talt å forstå hverandre. Han forteller at han pensjonerte seg som politimann i Liverpool for over 20 år siden, og har siden brukt tiden på å reise. Det finnes knapt det sted på kloden han ikke har vært, viser det seg. Videre forteller han at han som pensjonist begynte å studere arkeologi, og etter en mastergrad fra universitetet har han vært med på en rekke utgravninger rundt om i Europa. Jeg begynner rett og slett å bli glad i fyren, og resten av turen holder vi stort sett sammen som en slags haltende utgave av Knoll og Tott: Michael har et dårlig kne, og jeg plages av en lei prolaps i ryggen.
Den andre dagen på Gøta Kanal passeres vi av søsterskipet «Diana», og det tutes og vinkes fra begge skipene. Dessverre skjer passeringen på en litt for smal strekning av kanalen, og «Juno» kjører seg fast i den gjørmete kanalbunnen. De neste to timene går med til å prøve å komme oss løs, noe som viser seg som en utfordring for skipets nylig påtroppede kaptein Pierre. Som skulle ha vært med fra begynnelsen, men som måtte hente ungene i barnehagen og trengte vikar for en dag i Annett. Det føles liksom så nært og hjemmekjært, og understreker bare den gode følelsen som allerede har plassert seg godt under vesten.
– Ingen fare, dette skjer til stadighet, smiler kaptein Pierre, mens han vekselvis bakker og gir gass forover for å få oss ut av gjørma.
To timer forsinket når vi Karlsborgs festning, som skulle ha vært nok et utfluktsmål. Men været rusker seg til, og det blir kun en snartur opp til festningen før vi krysser Vättern og når frem til Motala – ofte kalt Gøta Kanals hovedstad. Regnet setter inn, og etter middag kryper vi til køys. Det blir en lang dag i morgen.
Påfyll på land
Neste morgen passerer vi sjøen Boren i tett tåke, som ikke letter før vi nærmer oss akvedukten ved Kungs Norrby. Dette er en av kanalens to akvedukter, som altså er broer av vann. Under oss passerer bilene på riksveg 34, mens vi glir videre på oversiden gjennom kanalen mot slusesystemet ved Berg.
Systemet består av ikke mindre enn 15 sluser, hvilket gir oss tid til nok en tur i land mens «Juno» foretar sin langsomme nedstigning. I nærheten ligger Vreta klosterruin og kirke, og vi setter kursen mot ruinene av det som en gang var Sveriges eldste nonnekloster, bygget på 1100-tallet. Senere skulle det bli overskygget av den hellige Birgittas kloster i Vadstena (se artikkel i REIS 5-2023), og ruinene blir da også i dag overskygget av klosterkirken, som skal være Sveriges eldste steinkirke og i motsetning til klosterruinene fullstendig intakt og fremdeles i bruk.
Avbrekkene med opplevelser på land er kjærkomne, og gjør at båtturen gjennom Gøta Kanal aldri fremstår som monoton og kjedelig. Tvert imot fungerer kombinasjonen akkurat slik den skal, der begge deler bidrar i rikt monn til totalopplevelsen.
Söderköping
Vi mønstrer på igjen etter en frisk spasertur til nedsiden av slusene, og reisen med «Juno» fortsetter over sjøen Roxen, gjennom slusene i Norsholm som regulerer vannstanden i sjøen, og ender opp i den lange og smale sjøen Asplången. Deretter passerer vi åtte nye sluser, før vi til slutt er fremme i Söderköping.
Den idylliske småbyen (bildene under) ble grunnlagt på 1200-tallet, og var gjennom Middelalderen en av Sveriges viktigste havnebyer. Her ble konger og dronninger kronet, og riksmøter avholdt. I dag er storhetstiden for lengst forbi, og tilbake finner vi en vakker og fredelig liten perle ved bredden av kanalen. Vi får et par timer i land, nok til å beundre blomsterprakten på torget og rusle en tur i de brosteinslagte gatene.
Så fortsetter reisen videre, først gjennom selve arnestedet for Gøta Kanal: Mems sluse, som ble bygget i 1831-32 og er kanalens første – eller i vårt tilfelle, siste sluse. Her ble Gøta Kanal innviet med pomp og prakt av kong Karl Johan XIV den 26. september 1832. Slusen markerer også vår avskjed med Gøta Kanal, men heldigvis ikke slutten på reisen.
For nå krysser vi Østersjøen, på vei mot Stockholm. Men fremdeles venter det nye opplevelser før vi er fremme i Sveriges hovedstad.
Vikingbyen Birka
I Södertälje passerer vi Nordens største sluse, 135 meter lang og 19,6 meter bred. Så bærer det ut på Mälaren, Sveriges tredje største innsjø. Som i Vikingtiden slett ikke var noen innsjø, men derimot en del av Østersjøen. Hvilket forklarer hvorfor vikingbyen Birka fikk så stor betydning i sin samtid, og regnes som det kanskje viktigste av alle steder fra Vikingtiden i Norden. Sammen med Drottningholm slott er da også Birka oppført på UNESCOs verdensarvliste som ett av to steder ved Mälaren.
Vi legger til kai ved Birka, noe jeg vet at eks-copper, nå arkeolog Michael fra Liverpool har gledet seg spesielt til. Her møtes vi av en guide i tidsriktig antrekk, og ledes gjennom et landskap så sydende fullt av skatter at det halve kunne vært nok. Utfordringen for besøkende ligger imidlertid i at skattene stort seg befinner seg under jorden, i graver og bosetninger som ennå ikke er gravet ut. Likevel vet man etter geotermiske undersøkelser mye om i alle fall litt av det som befinner seg under føttene vår. Resten befinner seg på museum i Stockholm.
– På grunn av manglende vakthold i vinterhalvåret tør vi ikke ta sjansen på å oppbevare det her i Birka, forklarer guiden.
Det klør nok godt i Michaels arkeologfingre, men som gammel politimann har han samtidig full forståelse for sikkerhetsaspektet. Så vi nøyer oss i stedet med å besøke en klynge rekonstruerte vikinghus, og deretter legge turen innom det lille museet på stedet. I mitt stille sinn tenker jeg at vi nordmenn jaggu kan slå oss på brystet med vår egen vikingarv og det kommende nye museet, men opplevelsen gir likevel en fin innføring i Birkas betydning som handelssentrum i Vikingtiden. Og vi befinner oss tross alt i det som regnes som Sveriges eldste by, selv om det ikke er mye igjen av den i dag.
Sverige på tvers
Innseglingen til Stockholm forløper seg som den reneste triumfferd. Solen skinner fra skyfri himmel, og gradestokken nærmer seg 30 i Sveriges hovedstad. De fleste av byens innbyggere har trukket til sjøen for å nyte de første sommerdagene, og det yrer av småbåter rundt «Juno» der vi stevner innover mot vår endestasjon ved Skeppsbrokajen i sentrum.
Og hun er et vakkert skue, den 150 år gamle jubilerende skjønnheten, der hun gjør en flørtende piruett i havnebassenget før hun legger til kai. Nok en gang har hun krysset Sverige på tvers. Og jeg har et diplom, signert av selveste kaptein Pierre, som bekrefter at sannelig – det har jeg også!
FAKTA OM M/S JUNO
M/S Juno er verdens eldste registrerte cruisefartøy og ble bygget allerede i 1874 ved Motala Werkstad. M/S Juno har i dag 29 lugarer fordelt på tre dekk. Salongen og spisesalen ligger på midtdekket – shelterdekk. På øverste dekk, brodekk, ligger det overbygde akterdekket med fin utsikt til de vakre omgivelsene.
Fartøyet ble sist renovert i 2003, og da fikk både lugarer, spisesal og salong en ansiktsløftning. Det arbeides løpende med omsorgsfullt å bevare båtenes skjønnhet og sjel, alt for å beholde den rette atmosfæren om bord.
I 2004 ble M/S Juno fredet, noe som betyr at den svenske statens maritime museer anser at hun har kulturhistorisk verdi.
Bestille tur på Gøta Kanal: boka.gotacanal.se/sv/boende
FAKTA OM GØTA KANAL
Gøta Kanal er et av Sveriges største anleggsprosjekter noensinne. Kanalen er 190 kilometer lang og har 58 sluser. 87 kilometer av kanalen er gravd ut for hånd. Gøta Kanal strekker seg fra Sjøtorp ved Vänern til Mem ved Østersjøen.
Byggingen ble påbegynt i 1810 av Baltzar von Platen, og til hjelp hadde han Thomas Telford, en av Europas beste kanalbyggere. Etter at Karl 12. ga klarsignal til byggingen av kanalen, ble det satt inn 58 000 svenske soldater og 16 regiment i prosjektet. Antall dagsverk var omtrent sju millioner effektive dager a 12 timer. Mesteparten av tiden måtte de grave for hånd med trespader med jernskoning.
Den totale kostnaden for å bygge Gøta Kanal var ni millioner riksdaler, som i 2025 års pengeverdi tilsvarer omtrent 15,2 milliarder svenske kroner,
