Med Hurtigruten til Svalbard

Jeg har drømt om dette lenge: Svalbard. Det har stått øverst på bucket-listen min så lenge jeg kan huske, men det har aldri klaffet med en reise hit før nå. Som en lykkelig mann forlater jeg et Oslo i 25 graders sensommeridyll, ikler meg ull og vindtett jakke, trer en lue på hodet og stiger av bussen ved Funken Lodge i åssiden over Longyearbyen. Gradestokken viser 5 pluss, og skyene henger tungt over en av verdens nordligste bosetninger. Panoramautsikten er nøyaktig slik jeg hadde forestilt meg den: En temmelig grell bebyggelse anlagt i et karrig landskap. Om det er vakkert? Svaret er et rungende ja! I alle fall om du som meg har i alle fall et lite anstrøk av en arktisk sjel. Det vakre ligger i det karrige, og i at det faktisk finnes et par-tre tusen sjeler fra rundt 40 nasjoner som lever og ånder i et sammensveiset fellesskap her. 

Svalbard er et lite stykke Norge å være stolt av, og ingen steder er man stoltere av det enn nettopp her i Longyearbyen. 

Kull og Hurtigruten

Som barn gikk jeg uten videre ut fra at Longyearbyen hadde fått sitt navn fordi året virket ekstra langt her oppe i snø- og isødet. Sannheten er at stedet ble opprettet i 1906 av amerikaneren John Munroe Longyear,  den største eieren i gruveselskapet Arctic Coal Company, og er oppkalt etter ham. For det finnes kull her, i rikelige mengder. Det visste også Store Norske Spitsbergen Kulkompani, som kjøpte gruvene og tettstedet i 1916. Og som helt opp til våre dager har preget både Longyearbyen og Svalbard. Kulldriften ble nedlagt så sent som den 30. juni i år, da Store Norske (som det heter på folkemunne) ikke lenger fant det økonomisk forsvarlig å fortsette driften. I tillegg trengte ikke lenger det lokale energiverket kull, og dermed ble den siste gruven, Gruve 7,  stengt for godt. 

Et synlig bevis på hva gruvedriften har betydd for samfunnet her gjennom mer enn 100 år, finner jeg i hovedgaten nede i sentrum. Her står en statue av en gruvearbeider, der en bukett friske røde roser er plassert foran ham – trolig av Kronprins Haakon og Jonas Gahr Støre, som var her et par dager før meg for å markere Svalbardstraktatens 100-årsjubileum. 

Store Norske er likevel ikke de eneste som har satt sitt preg på Longyearbyen. Det har i sannhet også Hurtigruten, som gjennom ulike selskaper driver både hotelldrift, ekspedisjonsvirksomhet og cruisetrafikk her. Hotellet jeg bor på, Funken Lodge, er bare ett av flere eksempler på det. Og om et par dager skal jeg gå ombord i Hurtigruten-skipet MS Trollfjord for seilas videre langs kysten av Svalbard. 

Men først skal jeg gjøre meg bedre kjent med Longyearbyen.

Scootere og bikkjer

Det første som slår meg når jeg forlater det forbausende flotte Funken Lodge, en hotellsvane i et andereir av en bebyggelse, er alle snøscooterne. Ikke fykende rundt meg, for det er fremdeles snøfritt i Longyearbyen mot slutten av august. Nei, her står de parkert i hopetall, og over alt. Ikke i sirlig oppstilling, eller for den saks skyld godt skjermet under tak. Nei, her står de tilsynelatende tilfeldig hensatt akkurat der man slo av motoren mens det fremdeles var snø på bakken. Noen har en presenning over seg, men de aller fleste bærer preg av ganske enkelt å ha blitt forlatt der de stoppet. Ferdig med det, liksom. Så får man heller finne igjen scooteren sin når snøen kommer tilbake. Om man husker hvor man satte den, da. Og kjenner den igjen blant alle de andre. For én ting er i alle fall sikker: Her finnes det mange flere snøscootere enn biler!

En annen ting som slår meg, er den totale mangelen på “veskehunder”. Her er det huskyer som gjelder, eller i alle fall en hund som tåler is og kulde, og som kan ta i et tak når noe skal trekkes. En chihuahua ville trolig ikke overlevd mange minuttene utendørs midtvinters på Svalbard.

Isbjørnens rike

Som antydet er det på ingen måte den tiltalende bebyggelsen som trekker turister til Svalbard; onde tunger vil hevde at Longyearvyen rent arkitektonisk har mer til felles med en gulag i Sibir enn en middels fastlandsnorsk småby. Likevel er det noe hyggelig over hovedgaten, der den strekker seg noen hundre meter ned gjennom brakkebebyggelsen. Her gjør du små avstikkere inn i en liten souvenirbutikk, stikker innom en lun kafé i Lompen-senteret eller tar en øl i baren ved Stationen. Husk bare å legge igjen det du måtte ha på deg av skytevåpen utenfor. Et uvant forbud for de fleste som kommer hit på besøk, som meg. Men for de fastboende er det relevant nok: Her forlater ingen sivilisasjonen uten en rifle på ryggen. For dette er isbjørnens rike, og den skal man ha respekt for. Og ikke minst være rustet for å møte, om uhellet skulle være ute.  

Det blir en snartur i Longyearbyen denne gang. Men jeg både skal, vil og må tilbake. Helst i mars, når scooterne har snø under seg og nordlyset flerrer over himmelen. Banna bein! 

Et landskap i fare

Siden jeg var guttunge og ihuga leser av alt som kunne skrives om Roald Amundsen, Fritjof Nansen og barske menns bragder mot polene, har Ny-Ålesund stått for meg som et slags arktisk Shangri-La. Og etter å ha gått ombord i Hurtigruten-skipet MS Trollfjord i Longyearbyen i går kveld, er jeg nå endelig på vei mot min barndoms forjettede land. 

Nyrenoverte MS Trollfjord er blitt et vakkert skip, men noen isbryter er hun ikke. Derfor foregår Svalbard-cruisene som det jeg har mønstret på kun i den isfrie sesongen, normalt fra mai til september. Når det er sagt, observerer erfarne sjøfolk ombord at isbreene i den slående vakre Kongsfjorden har trukket seg markant tilbake bare i løpet av de to-tre siste årene. Kanskje kan det pågående klimaskiftet og issmeltingen åpne for en utvidet cruisesesong om noen år, selv om det er en utvikling absolutt ingen ønsker seg.  

Det gjør sannelig ikke jeg heller, her jeg står ved rekka og suger inn alt det vakre rundt meg: Dramatiske, taggete fjell som skyter rett opp fra det blågrønne havet, isbreene som bukter seg ned fra fjellene mot gressletter som fremdeles lyser grønt når solen iblant gløtter inn mellom skyene… Tanken på at vi er ansvarlige for å ødelegge alt dette, er like trist som det er skremmende. Men kanskje kan de 200 innbyggerne i neste havn bidra til å bremse utviklingen? 

Arven etter Roald Amundsen

99 år etter Roald Amundsens ferd med luftskipet Norge fra nettopp Ny-Ålesund, er verdens nordligste tettsted i dag hjem for rundt 200 forskere fra flere nasjoner. Det vil si, det er kun om sommeren at forskningsstasjonen er såpass “tett” befolket. Gjennom vinteren reduseres antallet til 30-40 personer. Vår ankomst bidrar midlertidig med ytterligere 300 innbyggere, til glede i alle fall for handelsmannen i den lille butikken som faktisk finnes her. Og som i tillegg til sjokolade, snacks, islendere, selskinnsluer og Coca-Cola også selger souvenirer som garantert ikke er “Made in Taiwan”.  

Her finnes også et lite museum, som selvsagt er sterkt dominert av polfarere – men som også forteller litt om kull-historien og utviklingen her gjennom de siste hundre årene.  

Noen av de ilandsatte passasjerene på MS Trollfjord preges en smule av mobil-angst, da hele området er uten dekning. Dette for ikke å forstyrre det viktige forskningsarbeidet som pågår her. Selv føler jeg det som en befrielse for en stakket stund å være fullstendig uoppnåelig, og nyter til fulle å snuse meg rundt i Roald Amundsens fotspor uten forstyrrelser. For meg er dette en barndomsdrøm som endelig går i oppfyllelse. 

Om jeg kunne overvintret her? Kanskje. Men da måtte noen ha ordnet med en liten internettforbindelse først…

Forbi Bjørnøya mot fastlands-Norge

Vi forlater Ny-Ålesund, og setter kursen mot fastlands-Norge. En hel dag i sjøen underveis gir meg bedre tid til å bli kjent med skipet, og ikke minst med både passasjerer og mannskap.

Fordi jeg bor i en suite ombord i MS Trollfjord, kan jeg spise alle mine måltider i fine dining-restauranten Røst. (Mer om hvorfor dette er lurt senere.) Mitt første oppdrag er å melde meg for restaurantsjefen, og booke tider for lunsj og middag. Hvilket jeg gjør, og møtes av et hjertelig menneske idet jeg ankommer:

– Hallo, Tom, og velkommen ombord! smiler restaurantsjef Dan. 

Hvordan han vet hvem jeg er, er meg en gåte. Det som derimot er et faktum, er at et nytt vennskap dannes her og nå. Og det skal bare vise seg å vokse seg sterkere gjennom de kommende dagene langs norskekysten.

 MS Trollfjord imponerer meg umiddelbart med to ting: Det elegante interiøret, gjennomgående tuftet på norske tradisjoner og materialer. Og kanskje det viktigste: Den vennlige og ikke minst personlige servicen som gjennomsyrer hele mannskapet, fra øverst til nederst.

– Dette er min andre familie, forklarer hotellsjef Mikael enkelt.  

Og kanskje er det nettopp derfor jeg føler det slik – som om jeg er på besøk hos en herlig sammensveiset gjeng av gamle kjente.

Røst

Honningsvåg og Nordkapp får vente til vi legger til kai der. I mellomtiden kan jeg ikke beskrive en reise med MS Trollfjord uten å snakke om maten. Det finnes tre restauranter her: Flora, det samiske Brasserie Árran, og endelig fine dining-restauranten Røst. Alle passasjerer har tilgang til Flora og Árran, mens kun suite-passasjerene har måltidene i Røst inkludert i prisen. Andre passasjerer kan booke bord her underveis, men må da betale ekstra for dette.

Underveis tester jeg alle tre, og har gode opplevelser i både Flora og Árran. Men altså, Røst… En hyllest til delikatesser fra havet, oppkalt etter det værharde øya ytterst i Lofoten. Menyer basert på råvarer fra en rekke leverandører langs kysten, i seg selv en forbilledlig markedsføring og fremsnakking av alt det norske for såvel utenlandske som norske gjester. Og det kunne stoppet der. Men det gjør det ikke. For Røst tar det så mye lengre, helt til et nivå som holder Michelin-standard. Og hadde det ikke vært for at ingen Michelin-stjerner drysses over restauranter på skip, ville Røst ha vært en åpenbar stjernekandidat.  

Magdalena

Allerede ved starten av mitt første måltid i Røst, blir jeg introdusert for Magdalena. 

– Hun har vært med oss i to og et halvt år, forteller Tina, en av restaurantens utmerkede unge servitører, med et smil som smitter og et blikk for gjestenes behov som virkelig imponerer. 

Jeg stusser et øyeblikk, litt overrasket over at jeg skal introduseres for noen som helst, og samtidig nysgjerrig på hvem det kan være. Kan det være kokken?

– Og hun slutter aldri å levere fra øverste hylle. Se bare her, i dag har vi gitt henne litt øl å kose seg med.

Tina setter en kurv med brød foran meg, og sier velbekomme. Mens hun forklarer at Magdalena er en surdeig, som altså trofast har produsert godsaker med variable tilsetninger i snart tre år ombord på MS Trollfjord. 

Magdalena fortsetter å følge meg gjennom hele reisen, og i likhet med sine menneskelige kolleger i Røst slutter hun aldri å levere. Frokostene er fremragende, lunsjene lett rustikke, men selvsagt utmerkede og smaksmenyene til middag, fem til syv himmelske retter mesterlig paret med passende viner, er i verdensklasse. Og det beste av alt: Dette er norske råvarer, menyene er komponert og tryllet frem av norske kjøkkentalenter og det hele presenteres og nytes i det vakreste vi kan frembringe av norsk kystnatur.   

Om jeg nyter min daglige tilgang til Røst? Så absolutt! Og matopplevelsene her gjør at jeg ikke nøler et sekund med å anbefale å bestille en suite om du vurderer en reise med MS Trollfjord. 

Da får du nemlig bokstavelig talt med deg Røst på kjøpet. Og det er en reise verdt alene.

Toppen av Norge

Etter å ha tilbakelagt strekningen mellom Ny-Ålesund og fastlands-Norge, legger vi til kai i det lille tettstedet Honningsvåg på Magerøya. Været er alt annet enn turistvennlig, med regn og mørke skyer som truer med å åpne slusene på vidt gap. Det ser imidlertid ikke ut til å påvirke verken kinesere eller franskmenn, som det finnes flere grupper av ombord på MS Trollfjord. For nå kommer et høydepunkt for mange: Nordkapp. Derfor er bussene fullstappet av forventningsfulle turister, inkludert meg selv, når vi setter kursen fra Honningsvåg mot det berømte platået på toppen av Norge.

Turen dit tar i underkant av en time, og til min overraskelse går det nesten for raskt. For her er naturen virkelig vakker, med flokker av rein som beiter på de grønne slettene på Magerøya: Dette er stedet for sommerbeite, før samene bringer flokkene tilbake til Kautokeino og Karasjok for vinteren. Selve datoen for forflytningen holdes hemmelig, da reinen må svømme mer enn en kilometer over sundet til fastlandet. Hemmeligholdet skyldes at prosessen ikke tåler noen forstyrrelser fra skuelystne båter, noe som lett vil kunne medføre drukning i stor skala.

Alt dette får vi vite av vår stedlige guide, som er født og oppvokst her. Og som er full av skeive, rare og morsomme historier om lokale forhold. Det siste vi hører før vi forlater bussen, er dette:

– Om dere ikke er tilbake på bussen før ti på fire, kjører vi bare fra dere!

Og Nordkapp-platået? Visst er det vel en begivenhet å ha vært her, på Norges nordligste punkt. Samtidig må jeg innrømme at 71 grader nord ikke imponerer meg like mye lenger. Jeg har jo nettopp vært i Ny-Ålesund, som ligger nærmere Nordpolen enn dette. Reisen har rett og slett gjort meg en smule blasert!

Med Trollfjord i Trollfjorden

Guiden fastslår at ingen gjester fra MS Trollfjord er etterlatt på Nordkapp-platået denne gangen heller, og etter returen til skipet kaster vi loss og setter kursen sørover langs norskekysten. Neste mål er Lofoten, som byr på store opplevelser fra dekk. Eller også fra baren/loungen foran i skipet, hvor opplevelsen kan kombineres med et glass vin eller en kopp kaffe for den som foretrekker det.

De aller fleste foretrekker likevel å oppleve Lofoten i friluft fra det øverste dekket, hvor natur- og kulturguide Leonard tegner og forteller om landskapet vi seiler inn i. Det serveres tørrfisk og lokalbrygget øl til kinesere og franskmenn, som i tillegg til den ukjente smaksopplevelsen får høre om fiskeriets betydning for hele kyst-Norge, og Lofoten spesielt.

Det finnes mange referanser til nettopp Lofoten på MS Trollfjord. Fine dining-restauranten Røst er navngitt etter den aller ytterste og mest værharde øya i Lofoten, og ikke minst finnes den viktigste referanser under føttene våre: MS Trollfjord, som er oppkalt etter fjorden vi er i ferd med å seile inn i: Trollfjorden.

Det virker nesten usannsynlig at et så stort skip som dette kan seile inn her, gjennom den trange munningen som ender opp i en vakker lagune. Men kaptein Maryann vet hva hun driver med, og har gjort det mange ganger før. For dette er virkelig ett av høydepunktene på en Hurtigruten-seilas langs norskekysten. Selv har jeg vært her et par ganger før, i betydelig bedre vær. Men selv ikke duskregn og lavt skydekke klarer å fjerne Trollfjordens magi, og jeg må nesten albue meg frem mellom fotograferende passasjerer for i det hele tatt å få bildene jeg trenger for reportasjen i REIS.

Et lite tips til deg som reiser med MS Trollfjord neste gang: Gå ikke glipp av strekningen fra Stokmarknes til Trollfjorden, der særlig den siste halvtimen byr på et landskap som hentet ut fra et eventyr. Og det til og med før vi når strekningens høydepunkt: Trollfjorden.

Videre mot sør

Etter noen timers opphold i Svolvær, Lofotens hovedstad, er første lille stopp i Brønnøysund. Mest for bunkring og forsyninger, men også som utgangspunkt for en guidet tur til Torghatten – fjellet med det berømte hullet i midten. Selv prioriterer jeg lunsj ombord i MS Trollfjord, hvor min venn Dan lokker med afternoon tea i Røst umiddelbart etter lunsjen. 

Min suite er utstyrt med absolutt alt jeg trenger, og flere ting jeg ikke visste at jeg trengte. Men én ting mangler: Badevekt. Og etter en kombinasjon av treretters gourmet-lunsj etterfulgt av afternoon tea, skjønner jeg hvorfor. I dette regimet av fristelser ville pilen i badevekten ha fortalt meg en historie jeg helst ikke vil høre. Ikke akkurat nå, i alle fall, når jeg nærmest sleper meg opp på øverste dekk for å få med meg Torghatten med sitt hull i midten før den forsvinner i det fjerne.

Veien hjem

Helt siden 1893 har Hurtigruten representert veien ut, men også veien hjem for beboerne langs kysten av Norge. Og når vi forlater Lofoten med kurs mot Ålesund, betyr det begynnelsen på slutten av reisen hjem også for min del. 

Godværet har omsider vunnet kampen mot regn og tunge skyer, og Ålesund viser seg fra sin beste side de to timene vi gjør et stopp her. De kjente Jugend-bygningene langs brygga i sentrum speiler seg i blankt vann, velfortjent forfengelige som de er. Og kanskje litt fornærmet, siden UNESCO nekter å verdensarv-verne dem. For meg spiller det liten rolle. Ålesund er to ganger kåret til Norges vakreste by, og det er vel fortjent. Det holder lenge, det.

Noen av passasjerene på MS Trollfjord velger en guidet busstur gjennom det vakre fjordlandskapet mot møtepunktet i Sæbø, dypt inne i Hjørundfjorden. Resten av oss får oppleve det samme landskapet fra sjøsiden, der vi glir gjennom Storfjorden og inn i Hjørundfjorden. 

I Sæbø blir vi liggende for anker utenfor det lille tettstedet, og fraktes inn til land i en tenderbåt. Det lokale hotellet heter treffende nok Sagafjord, for det er noe rotnorsk over stemningen og omgivelsene her vi er omgitt av høye fjell med spisse tagger som skyter opp fra den dypblå fjorden.

I den lokale kirken holdes en konsert for MS Trollfjords passasjerer. Og selv om musikken er aldri så stemningsfull og vakker, lister jeg meg ut fra bakerste benk etter et snaut kvarter. Så rusler jeg ned til strandkanten, setter meg på en stein i fjæra og nyter utsikten: MS Trollfjord, ankret opp i en av landets flotteste fjorder. Hurtigruten-skipet som har tatt meg til mine drømmers mål på Svalbard, og som akkurat nå gir meg en avslutning på reisen som ikke kunne vært bedre regissert av Vårherre selv.

Nye venner på MS Trollfjord