Men OK, jeg får begynne med Muren. I år er det 36 år siden den ble revet, den 9. november 1989. Det markerte slutten på den kalde krigen, og da grensene mellom Øst- og Vest-Tyskland ble åpnet allerede dagen etter Murens fall, begynte feiringen. På mange måter pågår den fremdeles, og hvert jubileum, stort som smått, markeres over hele det gjenforente Tyskland.
Lille Berlin
Jeg legger 36-årsfeiringen til et helt spesielt sted, langt utenfor vanlig allfarvei. Nemlig til den knøttlille landsbyen Mödlereuth, et par timers kjøretur sydover fra Leipzig. Den ligger på grensen mellom de tyske delstatene Bayern og Thüringen, men det er slett ikke dette som har gitt landsbyen tilnavnet «Lille Berlin». Langt viktigere er det at Mödlereuth lå på grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland, og rett og slett ble delt i to i august 1961, akkurat som tilfellet var med Berlin.
Det var storpolitikk på mikro-nivå, og et bilde på en galskap som preget såvel Tyskland som resten av verden gjennom en hel generasjon. En representant for generasjonen som vokste opp med galskapen er Susan Burger, født og oppvokst i Mödlereuth og min guide gjennom de gjenstående restene av den absurde og grusomme tiden.
– Denne lille elven skulle bli symbolet på det som skjedde her, sier Susan, og peker på en temmelig puslete liten vannvei som renner fredfullt gjennom midten av landsbyen.
– Den markerer grenselinjen mellom Bayern og Thüringen, et faktum som landsbyens innbyggere aldri har brydd seg om i nevneverdig grad. Riktignok tilhørte vi forskjellige administrasjoner, men i praksis var det uten betydning. Det vil si, det var uten betydning helt frem til den dagen Muren ble bygget…
Skammens mur
Det var nemlig ikke bare den vestlige delen av Berlin som ble fysisk avsperret fra den østlige. Det skjedde langs hele grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland, for å gjøre det umulig for øst-tyske borgere å rømme til Vesten. Men ingen steder ble den fysiske delingen i to så tydelig som i Berlin, og altså i Lille Berlin: Den knøttlille landsbyen Mödlereuth.
– Som i Berlin ble det også bygget sperringer her. Først i form av piggtrådgjerder og andre sperringer, men etter et par fluktforsøk kom det ganske raskt også opp en mur, bevoktet av vakttårn på øst-tysk side, forteller Susan.
Dette førte til at venner og familier ble adskilt, ute av stand til å treffe hverandre gjennom en hel generasjon. Susan forteller om hemmelige tegn fra et vindu i øst til et vindu i vest, men ethvert forsøk på verbal eller fysisk kontakt ble slått hardt ned på.
«Skammens Mur» ble revet i Berlin den 9. november 1989, og samtidig kunne også Mödlereuth feire sin frihet. Men i likhet med Berlin beholdt også Lille Berlin deler av både Muren og andre vaktanordninger fra den kalde krigen. Som minner fra et historisk feilgrep, og en påminnelse om at slike feilgrep aldri må gjenta seg.
Jeg besøker muséet i Mödlereuth, fullt av fysiske minner om delingen og den kalde krigen som maner til ettertanke. Det er gitt EU-midler til byggingen av et nytt og større museum og besøkssenter, og sammen med de synlige restene av Muren og vakttårnene som rager over den, gir det et bilde så grelt og tydelig at feiringen av friheten blir mer enn forståelig. Den blir en feiring av Livet selv.
Leipzigs store sønner
Jeg er tilbake i Leipzig. Det er så mye jeg ikke visste om byen og dens historie, så mye som unngikk meg gjennom årene den tilhørte DDR. Så blir møtet med Leipzig til gjengjeld til et overflødighetshorn av kultur, historie og ikke minst mennesker som så til de grader har satt preg på ettertiden.
En av disse en Johann Sebastian Bach. En gang kantor og organist i fire av byens kirker, og visstnok anerkjent som dyktig i sin funksjon. Men at han også komponerte musikk gikk hans samtid langt på vei hus forbi, og etter sin død i 1750 ble han snart flyttet til en umerket grav. Først 80 år senere ble verkene hans gjenoppdaget av en annen Leipzig-borger, nemlig komponisten Felix Mendelssohn Bartholdy, spesielt etter at han satte opp Bachs «Matteuspasjonen» i 1829. Bach kan altså takke Mendelssohn Bartholdy for at han i dag regnes som en av tidenes største og mest betydningsfulle komponister, og at han i dag ligger gravlagt på hedersplass i Thomaskirken i Leipzig.
En annen som beviselig har takket Felix Mendelssohn Bartholdy, her riktignok for «hans gode og oppmuntrende humør», er Johann Wolfgang von Goethe. En gang en etter sigende elendig student ved byens universitet, og oftest sett i Leipzigs Auerbachs Keller, byens berømte kjellerrestaurant og vannhull, hvor den berømte dikteren visstnok skal ha skrevet på sitt like berømte verk Faust. Et faktum den fremdeles eksisterende restauranten ikke lar sine gjester overse, der den fremstår med utsmykninger av figurer hentet fra nettopp Fausts rollegalleri.
I solidaritet med Goethe, Bach og Mendelssohn Bartholdy lar jeg meg friste til et besøk i Auerbachs Keller, og etter å ha jobbet meg gjennom halvparten av min enorme porsjon Schweinehaxe mit Sauerkraut løfter jeg mitt skummende ølglass i en taus skål for Leipzigs store sønner.
Og kjenner at jeg ikke skal spise mer på de neste 24 timene.
Kultur med brune striper
Men kulturbyen Leipzig stopper ikke ved ovennevnte skapere av vakker musikk og poesi. Her finner du også de svært synlige restene av Napoleon og hans herjinger i Europa i det enorme monumentet, hold deg fast: Völkerschlachtdenkmal. En vrien tungeøvelse selv for han som satt øverst på vindusrekka under tysktimene på videregående. Oversatt til forståelig norsk betyr det «Folkeslagsminnesmerket».
Det enorme minnesmerket, som sies å være verdens største, er reist til minne om slaget der Napoleon i 1813 beseiret de allierte styrkene fra Østerrike, Preussen, Russland og Sverige, med flere hundre tusen døde på slagmarken, også kjent som Slaget ved Leipzig.
Dystert, altså. I likhet med Stasi-hovedkvarteret i Leipzig, som av alle har en annen av byens store sønner stående på sokkel i forkant av bygget: Komponisten og den uttalte antisemitten Richard Wagner. Selve favorittkomponisten til Adolf Hitler, og i sin tid kompis med filosofen Friedrich Nietzsche før de to på berømt vis røk uklar.
Friedrich Nietzsche (blant annet kjent for sitt postulat om at «Gud er død») var lenge en beundrer av Wagner, en beundring som inntil den brått gikk over til det motsatte gikk begge veier. Og i likhet med sin tidligere venn Wagner ble hans verker senere tatt til inntekt for nazismen. Men der Wagner beviselig var både nasjonalist og antisemitt, tok Nietzsche avstand fra slike tanker. Det var Nietzsches søster, den glødende nazi-sympatisøren Elisabeth Förster-Nietzsche, som fordreide deler av brorens filosofi til å passe inn i nazismen. Urettferdig, altså, men de brune stripene er vanskelige å vaske helt bort. Det til tross for at de fleste Nietzche-kjennere av i dag faktisk befinner seg i… Kina.
Alt dette blir gitt meg til beste der jeg står utenfor den lille kirken i landsbyen Röcken ved Lützen, ikke langt fra Leipzig. Nietzsche ble født her, og døpt i kirken der faren var prest. Og her ligger han også gravlagt, paradoksalt nok ved siden av søsteren som var ansvarlig for å knytte hans navn til nazismen. Men det var først etter at Nietzsche ble sinnssyk mot slutten av sitt liv, og lenge etter hans død.
Det skyer over, og snart begynner det å regne på Friedrich Nietzsches grav. Så jeg vender nesen tilbake mot Leipzig, og til en varmende schnaps i Auerbachs Keller. For når alt kommer til alt, er det ingen grunn til å henfalle til tungsinn i det kulturelle overflødighetshornet i en av Tysklands aller vakreste byer.
