Jeg hater å innrømme det, men Stockholm er en ualminnelig vakker by. Vakrere og hakket mer spennende enn mitt eget Oslo, i alle fall om en skal tro utlendinger som har besøkt begge hovedstedene. Men kan det hende at de tar feil? Jeg legger armene på ryggen, og legger av sted for å finne det ut.
Som en utspekulert spion følger jeg turiststrømmen. Den fører meg først til fergekaien, der en kø av tilreisende (og forbasket mange svensker, det skal sies) entrer hyppige båtforbindelser til Skansen og Grøna Lund. Ti minutter senere går jeg i land på kaia ved fornøyelsesparken, og styrer erfarent unna inngangskøen: Denslags har vi hjemme også, tenker jeg og minnes mitt påtvungne møte med loopen på Tusenfryd – som jeg anser for å være et aktivt selvmordsforsøk for lavpannede adrenalinjunkies. Nei takk, da lokker heller Skansen med sine vakre gamle bygninger og yrende folkeliv.
Skansen
Svenskene påstår at Skansen er verdens eldste museum under åpen himmel. Nåvel, de har muligens ikke besøkt Colosseum i Roma eller Akropolis i Athen, men Skansen ble i alle fall beviselig grunnlagt tre år før Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Og visst er det vel vakkert her, og vel verdt turen en fin sommerdag.
Jeg snubler over den store utendørsscenen som huser «Allsång på Skansen», som også sendes hver sommer på norsk fjernsyn. Jeg må krype til korset og innrømme at på dette området slår svenskene oss ned i støvlene: Er det noe de virkelig kan, så er det å synge allsang under sommersolen!
Skansen er flott, og så avgjort verdt å bruke et par timer på. Men er det bedre enn Norsk Folkemuseum? Ikke nødvendigvis. Jeg kaller det uavgjort foreløpig, og tar fergen tilbake til byen.
Fotografiska
Neste post på programmet er et museumsbesøk. Eller snarere et galleribesøk, for Fotografiska er mer det siste enn det første. Her vises det ypperste innen fotokunst, og stedet er kjent og anerkjent langt ut over Sveriges grenser. Jeg har fotointeresserte venner som valfarter hit to-tre ganger i året, kun for å få med seg de nyeste utstillingene. Selvsagt må jeg avlegge Fotografiska et besøk.
Og jeg blir ikke skuffet. Det aktuelle temaet er historiske selfier – snakk om å ta samtiden på kornet i fortidens kontekst! Jeg tar min egen selfie (jeg mener, det er jo obligatorisk her og nå), og beveger meg videre oppover og innover i etasjene der stadig nye utstillinger fascinerer og fenger. I øverste etasje finner jeg en restaurant og bar, med panoramautsikt over Stockholm. Det blir en kald øl i et kjærkomment avbrekk, for det er mye å fordøye etter et besøk i Fotografiska. Som rett og slett lever opp til sitt rykte som Nordens ledende fotomuseum og -galleri. Og som nå også etablerer seg i Oslo, men foreløpig: Det er ingen tvil om at Stockholm leverer fra øverste hylle.
Gamla stan
Det tar meg det meste av en dag å ramle dypt ned i Stockholms mange turistfeller. Men søren heller, det er et behagelig og spennende fall. Og når jeg sukrer det hele med en solid «räkmacka» så overdådig som bare svenskene danderer den på en uterestaurant ved et torg i Gamla Stan, slår det meg at «Mälardrottningen» Stockholm nok slår vår egen hovedstad med mer enn et hestehode hva angår skjønnhet og sjarm.
Jeg koser meg så til de grader at jeg nesten mister flyet hjem. Men bare nesten. For Oslo i sensommersolen er jaggu ikke til å kimse av, den heller.
