For en lykke, tenker jeg, å bo i omgivelser der alt er som det engang var. For slik fremstår Røros for en besøkende som meg. I en tid da teknologien løpende snur fullstendig opp ned på hverdag og omgivelser og vi overveldes av inntrykk og nye impulser, er det som et eneste stort pusterom å komme til et sted der lokalavisen heter Fjeld-Ljom, der redaktøren en gang i tiden het Johan Falkberget og som fremdeles utkommer én gang i uken.
Røros er som en slags levende utgave av Maihaugen – et museum som slett ikke er noe museum, men tvert imot et samfunn der folk lever og ånder fra dag til dag. UNESCO har verdensarv-vernet Røros, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Dette er rett og slett en unik plett i det norske kulturlandskapet. Det er da også verdt å merke seg at tettsteder i Norge som har over 5 000 innbyggere etter politisk vedtak skal betegnes som by. Vi har 104 av dem i landet. 103 omtales som by. Kun én omtales som bergstad: Røros.
Surpølser og lune smil
– Jeg er født og oppvokst her, forteller min lokale kjentmann Ståle Berre som til daglig jobber på Røros Hotell, men som har satt av dagen til å vise meg sin bergstad.
– Under studietiden bodde jeg noen andre steder i landet, men det er her jeg hører hjemme. Du vet, folk flytter ikke fra Røros. Ikke frivillig, sier han med et smil.
Jeg skjønner hvorfor. Vi slentrer gjennom de idylliske gatene fra hotellet og ned mot sentrum. Ståle kjenner hver eneste beboer, og forteller deres historie etter hvert som vi passerer de gamle trehusene. «Der bor en kunstner, og på den andre siden en enslig dame som nok snart ser seg om etter noe mindre…» Ståle hilser og smiler til høyre og venstre etterhvert som vi nærmer oss bergstadens berømte hovedgater, Kjerkgata og Bergmannsgata. Her avtar hilsingen noe, for de to gatene yrer av trafikk – turister fra alle verdenshjørner finner veien hit, året rundt.
Vi dukker vekk fra mylderet og inn i Kaffestuggu, hvor vi mottas med åpne armer av Gunn. Det er tid for lunsj, og Gunn geleider oss gjennom menyen. Valget er imidlertid såre enkelt: Den lokale spesialiteten er surpølse – Ståle er ikke i tvil om sitt valg, og hvem er vel jeg som går mot strømmen en sådan stund? Valget viser seg å være innertider: Surpølse smaker definitivt bedre enn navnet skulle tilsi, og ledsages perfekt av drikke fremstilt av lokale frukter og bær. Om du legger veien om Røros, bør du absolutt unne deg en av Gunns surpølser – og et av Gunns lune smil.
Pippis jul
Med en surpølse i hvert bein legger vi armene på ryggen og flanerer mot elven i ettermiddagssolen. Her krysser vi Hyttelva der Fjeld-Ljom hadde sine lokaler, og hvor du i museet som huser bygningen i dag finner Nordens eneste komplette, gammeldagse avistrykkeri som har det tekniske utstyret driftsklart til enhver tid. Her var Arne Garborg journalist, og Johan Falkberget redaktør. Det var da også i Fjeld-Ljom at Falkberget fikk trykket og utgitt de tidlige romanene sine før debuten i 1907. Det er et historiens sus over denslags.
Som det selvsagt også er det over omgivelsene. På denne siden av Hyttelva befinner vi oss i Flanderborg, og vi nærmer oss noen av de eldste trehusene i bergstaden. Øverst opp mot de enorme slegghaugene som er synlig fra hele Røros kommer vi inn i en gate som virker underlig kjent.
– Kjenner du deg igjen? spør Ståle.
– Du husker kanskje eksteriørscenene fra «Pippis jul» i barndommen? Det var blant annet her de ble spilt inn.
Med ett er jeg 50 år tilbake i tid, til en epoke der TV var i svart/hvitt og mobiltelefoner og PCer ikke fantes. En del av meg kunne aldri gi slipp på iPhone og Mac. Men en annen del av meg lengter tilbake til dengang da, til en tid som var langt mindre komplisert og stressende.
Samtidig vet jeg at det er en nostalgi uten rot i virkeligheten. For om jeg fortsetter hundre meter til opp gjennom trehusene, når jeg slegghaugene – avfallet fra flere hundre års bergverksdrift. Og et tydeligere bevis på de gamle dagers blodslit skal du lete lenge etter.
Bergstaden
Røros er bygget opp rundt bergverksdriften som fant sted her, faktisk i hele 333 år fra 1644 og helt frem til 1978. Det var tøffe tak i gruvene, og ikke bare for de voksne karene. Her var barnearbeid slett ikke noe ukjent fenomen, noe du finner tydelige bevis på i det flotte museet og verdensarv-senteret Bergverkshytta.
Her finnes modeller som viser hvordan kobberet ble hentet ut av gruvene, og hele historien om gruvedriften på Røros. Det er historien om blodslit og forsakelser, men også om rikdom og overflod i et bondesamfunn som ellers ga lite igjen for strevet med jorda. Det er historien om hva som skapte Røros – en viktig påminning for oss som kommer på besøk og lar oss henføre av idyllen.
Likevel er det umulig å ikke la seg henføre. Det går med meg som det går med alle de andre som kommer hit, fra alle verdenshjørner: Jeg blir rett og slett bergtatt av Bergstaden.
Røros fakta
Turistinfo
www.roros.no
Komme seg dit
Daglige bussruter fra Trondheim, tog fra Oslo/Hamar eller Trondheim. Røros har også flyplass, med daglig avgang med Widerøe. Det tar ca fem timer med bil/buss fra Oslo til Røros sentrum. Kjør E6 og RV3 via Elverum. Det tar ca to timer med bil/buss fra Trondheim til Røros sentrum (RV30)
Bo bra
Røros Hotell er Rørosregionens største hotell med 157 komfortable rom i forskjellige størrelser og et utvalg av moderne leiligheter. Et nydelig hotell med flott spa-anlegg, og vakker utsikt over Røros.
www.roroshotell.no
Spis godt
Stikk innom Gunn i Kaffestuggu og unn deg et måltid herlig surpølse fra Røroskjøtt med poteter og kålrabistappe, og få Gunns lune smil på kjøpet. Du vil ikke angre!
kaffestuggu.no
