– Det var svigerfar som lærte meg å fiske, sier Thomas Liew, og spytter fornøyd en solid klyse snus ut fra brygga som binder sammen de værbitte båtnaustene ytterst på Hasselös naboøy Sladö.
Det ytterste naustet er det Thomas kaller sitt kontor – plass for to prammer med påhengsmotor i den ene delen, og et roterom i den andre. Her holder han styr på malingspann, øsekar, twistdotter fulle av olje, garn og alskens redskaper med akkurat passe mengde rust på. Og han holder styr på sonene der han og de andre fiskerne her ute har avtalt at de har lov til å fiske i etter avtalt mønster: En av dem går fra steinen der ute i vannet til den store granen – som riktignok blåste overende i en storm for 20 år siden, men alle husker hvor den sto. Resten av sonene er så innfløkte at det tar en hel generasjon å holde styr på dem.
Ikke er jeg helt sikker på at det er sant heller, for Thomas gjør oppmerksom på at rundt 30 prosent av det han forteller er sant. Resten er det han kaller «alternative sannheter», et begrep han trolig oppfant lenge før Donald Trump tok begrepet ut i politikken.
– Svigerfar vokste opp her på Hasselö, og levde av fiske etter gjedde og abbor hele livet. Selv kom jeg hit ganske sent i livet, etter å ha giftet meg med datteren hans. De siste 20 årene har jeg livnært meg med fiske, og litt serveringsvirksomhet på gården kona nå har overtatt etter svigerfar. Tidligere jobbet jeg med alvorlige ting rundt om i verden, i det internasjonale Røde Kors. Det tok på. Her på Hasselö er det heldigvis ingen katastrofer, sier Thomas.
– Om du da ikke regner med forbruket av skolelærerinner, selvsagt. Tidligere var det en liten skole her, den gang det bodde 85 mennesker på øya. Men de ansatte bare enslige damer, og siden det var en del enslige og virile menn på Hasselö forble ikke lærerinnene frøkner så lenge. Dermed fikk vi en voldsom utskiftning av lærerinner, inntil en smart sjel i kommunen fant ut at de kanskje kunne ansette et ektepar også…
Sant eller ikke? Det er ikke godt å si. Thomas frakter oss rundt i tilhenger på firehjulingen sin, og peker til høyre og venstre; guidede turer tar han som en bigeskjeft, der kundene får en solid dose med skrøner på kjøpet.
– I det huset der er det «kjerring-dagis» en gang i uka, forklarer han.
Da har mannfolka fri, og kan møtes i sin «skytterklubb». Riktignok har ingen i skytterklubben noensinne løsnet et skudd, og hva som foregår i klubbens lokaler forblir et mysterium for uinnvidde. Fremst blant de uinnvidde er selvsagt kjerringene.
Det begynner å regne, og Thomas stopper ved misjonshuset for å få oss i ly.
– For noen år siden var huset i gang med å forfalle, uten at misjonen gjorde noe med det. Da gikk det en voldsom vekkelse over Hasselön, og ved påfølgende årsmøte i misjonshuset var det proppfullt med folk her som ble valgt inn i misjonsrådet. Året etter var huset overtatt av de lokale her på øya, og misjonen så vi aldri noe mere til. I dag bruker vi det som grendehus, gliser Thomas.
Om historien er sann? Det er i alle fall 30 prosents sjanse for det.
