Det syder i gatene. Rundt de to berømte moskéene Hagia Sofia og Den Blå Moské er det satt opp sperringer for å sluse de myldrende masser gjennom inngangene til Paradis, og jeg slutter meg til den lange rekken av skuelystne og/eller pilegrimsfarere. Selv bekjenner jeg meg åpenbart til den første gruppen, men merker at det religiøse aspektet nok er det dominerende blant de besøkende. Salig Atatürks sekularisering av Tyrkia synes på mange måter å gå i revers, og islam står i dag sterkere i den gamle ottomanske stormakten enn på lenge. Det synes også på antallet tildekkede kvinner – selvsagt i moskéene, men også på gaten rundt om i Istanbul.
En annen ting jeg merker meg, er at det eneste språket jeg hører rundt meg er tyrkisk. Harald Hardråde hadde i alle fall med seg en knippe vikingvenner da han ifølge Snorre tjenestegjore som livvakt for keiseren i byen vikingene kalte Miklagard før han ble konge i Norge. I dag er jeg en ensom viking på vei inn i Hagia Sofia.
Jeg styrer forbi køen av folk som skal vaske hender og føtter før de går inn i moskéen, men må som alle andre ta av meg skoene ved inngangsdøren. Så tasser jeg på sokkelesten rundt nærmeste hjørne, og blir slått i bakken av synet som møter meg: Selve Paradiset kan da umulig være mer storslagent enn dette!
Jeg har vært i Pantheon i Roma, i St. Pauls-katedralen i London og det ene storslagne slottet etter det andre rundt om i Europa. Men aldri har jeg sett et vakrere rom enn dette. Og kanskje var vikingen Halfdan enig med meg i dette. I alle fall fant han det for godt å risse inn følgende runer (oversatt til moderne norsk) på galleriet i moskéens andre etasje for drøye tusen år siden: «Halfdan risset disse runer». Med datidens selfie ønsket nok også han å dokumentere sitt besøk. Og jeg skjønner ham godt.
Min nye venn Abdul
– My friend, where are you from?
Jeg stikker meg voldsomt ut i mengden av tyrkere med mitt blonde hår og skjegg. Selvsagt er jeg et opplagt mål for aggressive gateselgere av alt fra tepper til omvisninger med personlig guideservice, og kjenner at jeg begynner å bli grundig lei allerede etter ti minutter. Så min taktikk er å holde opp en avvisende hånd, og riste på hodet. Det vil si, det har den vært – inntil nå. Jeg følger en plutselig impuls, og stopper i stedet opp for å svare på spørsmålet som gjentas av samtlige gateselgere i Istanbul.
– Jeg kommer fra Norge, svarer jeg.
– Ah, a vikingreturning to us! stråler «innkasteren». Som jeg antar at han er, da det ikke finnes en eneste bod å se i nærheten.
Så jeg er føre vár, og gjør ettertrykkelig oppmerksom på at jeg ikke kommer til å kjøpe verken tepper eller guidede tjenester, men at jeg tvert imot er kommet hit for å skrive om byen for norske lesere – og derfor også potensielle reisende til Istanbul.
Dette går tilsynelatende rett hjem hos min nye venn, som viser seg å hete Abdul. Og som riktignok selvsagt jobber for en teppeforretning i nærheten, men som likevel tilbyr seg å vise meg Hippodrom. Om jeg skal betale for hans tjenester? Så langt ifra, det ville være en ære å få vise meg At Meydani – det nåværende tyrkiske navnet på plassen i Istanbul som var det gamle Konstantinopels hippodrom. Hippodrom var et romersk circus med sportslige og sosiale aktiviteter i Østromerrikets hovedstad. Her arrangerte man hesteveddeløp og folkemøter, med tribuneplass for opp til 100 000 tilskuere.
I dag er At Meydini en kombinasjon av turistmål, rekreasjonsområde og markedsplass, med den egyptiske obelisken som lett synlig midtpunkt. Obelisken ble bygget i Egypt femten hundre år før Kristus, og forteller med all tydelighet det meste om Istanbuls lange historie.
Teppeselgeren
Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Hippodrom ligger på veien til Abduls teppeforretning – den så jeg komme fra første øyeblikk. Men samtidig er jeg nysgjerrig på hvor dette fører hen. Jeg gjentar med tyngde at jeg ikke kommer til å kjøpe noen tepper, og Abdul bekrefter at dette er helt ok. Alt han ønsker er å vise den norske journalisten sine vakre tepper. Som til slutt viser seg slett ikke å være Abduls, men hans oppdragsgivers.
Den ivrige guiden/innkasteren fører meg gjennom en gate bak de to kjente moskéene og til en basar, som Abdul forklarer er én av fire i Istanbul: Ved siden av Grand Bazaar og Spice Bazaar finnes det også to mindre basarer, og Arasta Bazaar er en av disse. I enden av denne når Abdul sitt mål, og geleider meg inn i teppeforretningen 5K Rug Store. Her introduseres jeg for eieren, Cenk Tuten, og Abdul forsvinner ut av døren igjen: Oppdrag utført – potensiell kunde tilført.
Cenk viser seg å være en kultivert, beleven og imøtekommende herre, som på perfekt engelsk forsikrer meg om at jeg slett ikke trenger å kjøpe noe teppe i hans forretning. Som forøvrig byr på en samling fantastisk vakre tepper, i tillegg til en kvinne som sitter i lokalet og viser hvordan teppene blir produsert. Og Cenk forteller om ulike produksjonsmetoder, ulike kvaliteter og hva som skiller et billig teppe fra et dyrt. Han forteller om tøffe tider under pandemien, for turistene er tross alt hans viktigste kundegruppe. Og han forteller meg at dersom jeg hadde skullet være i markedet for et teppe, ville dette vært tidspunktet å handle på. For Cenk, som alle andre teppehandlere i Istanbul, har måttet innvilge kraftige rabatter for å tiltrekke seg kunder i disse tøffe post-pandemiske tider.
Cenk og jeg skilles vel forlikt. At jeg ikke er en teppekunde tar han med aksept og stoisk ro, og synes det er flott at det i det hele tatt blir skrevet om tyrkiske tepper for norske lesere. For han er stolt av den urgamle tradisjonen, og ikke minst er han stolt av sine flotte tepper. Og spør du meg, er det med god grunn.
For egen del har jeg lært mye jeg ikke visste om produksjon av tepper, men også å ikke bare avfeie en innpåsliten selger. En lærdom jeg skal få nytte av også under resten av mitt opphold i Istanbul.
Grand Bazaar
For mange utlendinger er Grand Bazaar nærmest synonymt med Istanbul, og et av de viktigste lokkemidlene byen har for å tiltrekke seg turister. Heldigvis er det ikke slik at dette ekskluderer byens egen befolkning, som man så ofte erfarer fra andre turistattraksjoner rundt om i verden. For Grand Bazaar er minst like viktig for dem som for oss tilreisende.
Beviset får jeg i klartekst når jeg besøker den berømte basaren som en av svært få utenlandske turister på denne årstiden. Riktignok er det i turistenes fravær langt færre folk her enn det som er vanlig, men over alt foregår det likevel kjøpslåing og pruting mellom eiere og kunder – i teppebutikkene, tekstilbodene eller i en av de mange andre små bodene som er drysset ut gjennom de mange korridorene i det som for meg fremstår som en labyrint. Og som jeg følgelig umiddelbart går meg vill i.
Og like sikkert som at det prutes når kjøper og selger møtes i Grand Bazaar, er at det drikkes te under prosessen. Før og etter også, forresten. Stadig møter jeg på menn som bærer på brett med små tekopper i glass, og som fyker ut og inn mellom boder og forretninger. Det aner meg at det finnes et etablert system her, og nysgjerrig som jeg er av natur (jeg er jo journalist) stopper jeg en av de te-fraktende herrene.
På mitt spørsmål om han kan forklare meg dette med te-serveringen, ser han bare ut som et levende spørsmålstegn. En ung mann i nærheten kommer ham til unnsetning, og forklarer at te-bæreren ikke kan et ord engelsk. Han tilbyr seg derfor velvillig å fungere som tolk, og spørsmålet når til slutt frem til te-frakteren Mohamad på morsmålet.
Og Mohamad forklarer at butikkeierne kjøper et klippekort på 100 klipp, der hvert klipp koster rundt en krone og representerer én kopp te. Mohamads jobb blir så å levere et stadig påfyll av te til klippekort-kundene, noe som ser ut til å holde ham i full vigør dagen lang. For er det noe tyrkiske bodselgere virkelig kan, så er det å drikke te!
Lang tradisjon
Jeg befinner meg i et av verdens største innendørsmarkeder, der over 4 000 butikker og boder spredt over 61 gater på over 30 000 kvadratmeter på det travleste besøkes av rundt 400 000 mennesker i løpet av en og samme dag. Det hevdes at over 90 millioner turister er innom Grand Bazaar i løpet av et år, noe som i 2014 gjorde «verdens første shoppingsenter» til verdens mest besøkte turistmål. Ikke rart jeg mister oversikten over hvor jeg befinner meg i det enorme byggverket…
Konstruksjonen av Grand Bazaar startet vinteren 1455-56, kort tid etter den ottomanske erobringen av Konstantinopel. Vakre dekorasjoner fra det opprinnelige bygget kan fremdeles sees flere steder rundt om i den eldste delen av basaren. Hensikten var å stimulere teksilindustrien, hvilket den da også har gjort gjennom 560 år og helt frem til i dag. I tillegg stimulerer den en rekke andre industrier, for utvalget her spenner over det meste. Men mest av alle industrier stimulerer den altså turismen, og her er alle de te-drikkende bodeierne samstemte og enige: Måtte den snart får ordentlig fart på seg igjen!
Der øst møter vest
«Øst er øst, og vest er vest. Og aldri skal de to forenes,» skrev Rudyard Kipling. Fra et politisk ståsted kan man vel langt på vei gi den gamle Jungelbok-forfatteren rett, men Istanbul leverer et fysisk bevis på det motsatte. Her deles nemlig byen i to av Bosporos-stredet, som strekker seg fra Svartehavet i øst til Marmarahavet i vest.
Men stredet deler ikke bare byen og dermed også Tyrkia, det deler også kontinentene. På den østlige delen ligger Asia – på den vestlige Europa. Og se om ikke tyrkerne har bygget bro mellom øst og vest, og fått de to til å møtes.
Legger du turen til stredets østlige bredd, oppdager du raskt at selve bindeleddet – Galatabroen – er et yndet tilholdssted for fiskere. Her står de tett i tett over broen, fra den ene siden til den andre, med stengene ute. Jevnlig trekkes små fisker ut av Bosporos-stredet, og havner i en medbragt vannbeholder som holder dem i live for en stakket stund.
Men det er ikke bare broen som syder av liv. Ved Galatabroens søndre feste ligger den livlige fergekaien Eminömü med passasjerbåter på rekke og rad. Her finner du også en lang, sammenhengende rekke av små kaféer, som alle ser ut til å selge det samme: Fiskeburgere, eller også andre former for fiskeretter tilberedt på gatekjøkken-manér. Jeg innrømmer at jeg skyter fra hofta her, men det skal vel ikke mye fantasi til for å tenke seg at fisken som serveres er særdeles kortreist, fra Galatabroen og ned.
Selv uten særlig påfyll av utenlandske turister yrer det av liv her. Stredet og broen er attraksjoner i seg, men folk trekkes også hit på grunn av togstasjonen Sirkeci. Dette var endestasjonen på den legendariske Orientekspressen, og her ligger restauranten med det talende navnet – ja, nettopp: Orientekspressen, hvor veggene er fulle av bilder fra toglinjens glansdager. Det hviler en aura av Agatha Christie over slikt. Forøvrig hevdes det med styrke at hun skrev sin berømte krimroman «Mord på Orientekspressen» nettopp her i Istanbul, nærmere bestemt på rom 411 i Pera Palace Hotel.
Men det er neppe gamle Agatha som alene sørger for å trekke folket hit. Herfra er nemlig veien svært kort til The Egyptian Bazaar – bedre kjent som Krydderbasaren. Og idet jeg nærmer meg inngangen fra Bosporos-stredet, stålsetter jeg meg for opplevelsen. I Krydderbasaren er det nemlig mildt sagt trangt om saligheten.
Krydderbasaren
Spice Bazaar/Den Egyptiske Basaren/Krydderbasaren – kjært barn har mange navn. Og består i dette tilfellet av flere deler, eller i alle fall to. For dette er egentlig en sammenslåing av to basarer, der den ene delen var avsatt til bønn og den andre til handel. Og fra gammelt av var det krydder som var handelsvaren her. I dag finner du også andre typer produkter til salgs her, i hovedsak te og godterier der de berømte Turkish Delights dominerer. Likevel er det fremdeles krydderbodene som trekker de fleste hit, og i dag selges krydderet fra 85 gjenværende boder.
Gatene rundt basaren er tettpakket med mennesker, og det er vanskelig å kjempe seg frem til inngangen. Det tar meg et kvarter å tilbakelegge et par hundre meter, men vel inne avtar trengselen påtagelig. Så er det kanskje fremdeles ikke business as usual her heller etter pandemien?
Nok en gang blir jeg praiet, med spørsmål om hvor jeg kommer fra. Første impuls er å vifte ham vekk, men etter noen dager i Istanbul vet jeg bedre. Så jeg stopper opp, identifiseres igjen som tilreisende viking fra nord og ender opp i hyggelig passoar med snop-selger Misir Carsisi. Som er lett nedstemt over mangelen på turister, og håper på snarlig bedring fra de magre tidene i Krydderbasaren.
Ingen kan løpe fra tøffere tider, heller ikke bodselgerne i Istanbuls basarer. Men for meg som besøkende i en av verdens mest spennende storbyer, er dette en gyllen anledning til å bli bedre kjent med både byen og menneskene som bor her.
For aldri har jeg følt meg mer velkommen enn dette.
