Jeg vet ikke om denne historien er sann – men den er verdt å gjengi uansett: En nordmann klatret i gradene i Fiat-systemet, og fikk til slutt jobben som selskapets toppmann i Storbritannia. Han skulle i sitt første møte med selskapets britiske styre, og forberedte seg godt. Blant annet kjøpte han en snasent antrekk i tweed, som seg hør og bør i tweedens hjemland: Man vil jo gjerne tilpasse seg sine omgivelser
Stor var derimot overraskelsen da han kom inn i styremøtet, og møtte 10 hvithårete herrer i svarte three-piece pinstripe-dresser. Styrelederen betraktet nordmannen i tweed fra topp til tå, løftet et øyebryn og utbrøt:
– Out hunting today, Sir?
Enkelte lærer aldri. Og med enkelte mener jeg i dette tilfellet undertegnede. Erik og jeg er på road trip i Syd-England, i det fantastisk vakre landskapet i Cotswolds, Devon og Cornwall. Været er britisk, hvilket vil si vind og regn mellom solgløttene. Erik (også kalt Fashionistaen) har en garderobe tilpasset alle forhold og anledninger i sin omfangsrike amerikakoffert. Jeg gjør det enklere: Jeg reiser i tweed, og har med et par ekstra underbukser.
Det er tidvis vått (tweed er ikke vannavstøtende), tidvis varmt (hvordan orker noen å gå med sixpence i 30 varmegrader?) og tidvis upassende (Out hunting today, Sir?) – men alltid Insta-vennlig. Jeg omdøpes derfor raskt til The Prop.
Så her er vi, Fashionistaen og The Prop, i bil med rattet på feil side på vei til St Ives på Englands sydvest-spiss. Jeg kjører, som alltid – Erik er ikke i nærheten av å håndtere noe motorisert. Vanligvis a piece of cake, men her krever det litt ekstra konsentrasjon: Alle andre kjører på feil side av veien, og vi tvinges til å gjøre det samme.
Erik er veiviseren, og veksler drevent mellom GPS-navigering og to spillelister spesialtilpasset omgivelser og anledning. I 47 fots kanalbåt på Canal du Midi i Frankrike bommet vi på kanalen (det skal ikke være mulig) fordi vi var opptatt med å synge gamle franske sanger og drikke rosévin, og havnet på grunn i et tilstøtende elveløp. I går bommet vi på målet, og havnet fire meter fra Wales. (Og to timer unna målet, som vi dermed ga opp å nå.) Vi er ganske omtrentlige i retning og utførelse, Erik og jeg.
Vi har ikke så alt for god tid i dag heller, det er langt til St Ives. Så vi holder god fart på småveiene – inntil vi passerer et veiskilt til Bath.
– Aha! sier Erik, og finner frem «Climbing up on Solsbury Hill» fra Spotify.
Og med Peter Gabriels vakre sang på bilstereo’n suser vi videre. Men ikke lenge. For vi ser på hverandre, og fatter samstemmig og på stående fot en helt selfølgelig avgjørelse: Vi må selvsagt gjøre som Peter Gabriel, og klatre opp Solsbury Hill (som altså ligger ved byen Bath) – alt annet skulle tatt seg ut, når vi nå engang er på disse kanter av landet!
Avstikkeren tar oss drøye to timer, men er selvsagt verdt hvert eneste sekund. For hvem andre har vel snirklet seg opp verdens smaleste veier (long vehicles prohibited) for å klatre noen meter i Peter Gabriels fotspor? Ingen vi kjenner, i alle fall. Så nå står vi her, på toppen av Solsbury Hill, mens vi gauler av full hals:
Climbing up on Solsbury Hill
I could see the city light
Wind was blowing, time stood still
Eagle flew out of the night
Oppsummering
Ja, det blåste. Nei, vi kunne ikke se lysene fra byen: Solen hadde ikke gått ned enda. Og nei, vi så ingen ørn som fløy ut av natten. Men Erik så en sommerfugl, og den gjorde nytten som ørn der og da.
Og sånn går nu dagan. Fylt med viktige ting.
Peter Gabriels vakre sang finner du her.
