Solen er i ferd med å gå ned over åsryggen bak Covarrubias. Fremdeles er det litt varme i vinden som feier over torget i den lille landsbyen i Castilla, der 450 fastboende sjeler hegner om berømtheten som er stedt til hvile i deres midte: Den norske vikingprinsessen Kristina. Her har hun hvilt i 758 år, etter sin alt for tidlige død i 1262, bare 28 år gammel – og langt hjemmefra.
Langt hjemmefra er også vi, men i motsetning til Kristina har vi returbillettene i lomma. Selv kom hun aldri hjem igjen, selv om det ryktes at det var ingenting hun ønsket seg mer. Men her hviler hun altså, for evigheten plassert i en sarkofag av stein i landsbyens lille stiftskirke, etter at sarkofagen ble gjenfunnet av to murere så sent som i 1958.
Den gamle tredøren ut til plassen og søylegangen der hun ligger er lukket og låst. Vi er i ferd med å gi opp og reise videre, men støter tilfeldigvis på en hastende kirketjener med et stort og raslende nøkkelknippe i beltet. Om ikke han kunne være så snill å låse oss inn til vår kongelige landsmanninne?
De er ikke vanskelige i Covarrubias – i alle fall ikke når det gjelder alt som dreier seg rundt landsbyens store datter. Han låser opp døren, og endelig står vi ved Prinsesse Kristinas siste hvilested. Vi kjenner på ærefrykten. Og tenker at vår egen reise ikke kan måle seg med reisen hun selv bega seg ut på i en helt annen tidsalder.
FRIERIENE
En kald vinterdag i år 1256 kom et spansk følge til Norge og Tunsberg. Målet for reisen var et møte med Kong Håkon Håkonsson, i den hensikt å overbringe et frieri på vegne av Kong Alfonso X av Castilla: Om ikke Håkon Håkonssons datter Kristina kunne tenkes giftet bort til en av den castillanske kongens brødre?
Den norske kongen, hans kone Margrete Skulesdatter og kongens rådgivere gikk av strategiske årsaker med på å gifte bort Prinsesse Kristina, som da var 22 år gammel – men på ett vilkår: Kristina skulle selv få velge ut hvem av kongens brødre hun ville gifte seg med.
Pakten ble beseglet, og i 1257 forlot Prinsesse Kristina Tunsberg og Norge med et følge på 100 personer: Pomp og prakt skulle det være, og ferden mot syd via England og Frankrike omtales da også i Håkon Håkonssons saga som storslagen.
Prinsesse Kristina skal ha vært både lys, høyreist og fager, og i tillegg uvanlig kunnskapsrik. Hun kunne både lese og skrive, og snakket flere språk – egenskaper som var svært sjeldne på den tiden. Da følget på vei til Castilla ble mottatt av Kong Jaime i Aragon, skal han ha blitt så betatt av den norske prinsessen at han sendte et brev til sin svigersønn, Kong Alfonso av Castilla, der han anmoder om Kristinas hånd: Kunne de ikke bare slå en strek over det andre frieriet?
GIFTERMÅLET
Som man vel kan tenke seg, kom anmodningen fra den forelskede svigerfaren som en ubehagelig overraskelse på Alfonso. Her var det imidlertid at Kristina kom ham til unnsetning: Det var inngått en avtale, og avtaler er til for å holdes. Følgelig skulle hun gifte seg med en av Alfonsos brødre.
Kristina gjorde sitt valg blant brødrene, og den 31. mars 1258 ble hun viet til Don Felipe i Castillas viktigste kirkebygg, Santa Maria Major. Bryllupsreisen gikk til nettopp Covarrubias, før de nygifte etter hvert slo seg ned i Sevilla. Historien forteller at de to da var blitt svært forelsket i hverandre, og her vi står ved sarkofagen 760 år senere ønsker vi virkelig at det var sant.
For lykken skulle ikke vare lenge. Felipe var mye på reise, og følgelig var Kristina tilsvarende mye alene. Fire år ut i ekteskapet ble hun plutselig syk, og døde av ukjente årsaker i 1262, bare 28 år gammel. Prinsesse Kristina skulle aldri komme tilbake til Norge.
PRINSESSE MED EGEN FESTIVAL
Men om vikingprinsessen aldri kom tilbake til Norge, er det et faktum at Norge med jevne mellomrom kommer på besøk til henne. En gang i året feires nemlig Prinsesse Kristina med en festival gjennom en hel helg, og ved et rent sammentreff sammenfaller denne helgen med vårt besøk.
Idet vi ankommer gjennom de smale gatene og ut på Covarrubias torg møtes vi av salgsboder der det tilbys produkter fra Norge – alt fra geitost til bøker av norske forfattere, oversatt til spansk. Overalt henger norske og spanske flagg, symboler på vennskap og forbrødring mellom to folk. Så er da også nettopp Kristinas fødeby Tønsberg og Covarrubias vennskapsbyer, og som vi snart skal oppdage foregår det en utstrakt kulturell utveksling mellom Norge og Spania her i lille Covarrubias.
Denne spesielle helgen er det både konserter med norske musikere og lyrikkaften i Covarrubias kulturhus med norsk poesi oversatt til spansk på plakaten. Festivalen avsluttes med en bankett, der representanter fra den norske ambassaden i Madrid blander seg med lokale digniteter – og vi får være fluer på veggen, invitert av selveste borgermesteren (som ellers er landsbyens småskolelærer, og en trivelig fyr). Stemningen er løftet, og det utbringes skåler for Norge, Spania, Tønsberg, Covarrubias og selvsagt også for Prinsesse Kristina.
ETTERSPILL
Etter banketten strømmer vi ut i den fløyelsmyke spanske natten, og en lokal vinbonde mener bestemt at det ville være synd å sove bort slik en vakker natt. Så inviterer han like godt en håndfull av sine nye norske venner og en enda større håndfull av sine lokale svirebrødre og -søstre til sin enkle, men rikholdige bodega. Det synges og skråles – skjeer og mortere blir til rytmeinstrumenter, og verten sørger for at ingen glass er tomme.
Vi forlater Coverrubias litt utpå formiddagen dagen derpå – baktunge, men ved godt mot. På torget henger en plakat som forteller at Hot Club de Norvège skal ha konsert her om en uke, der min gamle klassekompis Bust fremdeles trakterer kontrabassen. Den lille landsbyen Covarrubias med sine 450 fastboende sjeler midt i Spania har med ett kommet så mye nærmere det hjemlige. Alt takket være en modig og sterk norsk prinsesse som forlot Tønsberg for 758 år siden, og fant sitt siste hvilested her.
Måtte hun hvile i fred.
