Statuen på torget ser ut som en blanding mellom en oppreist torpedo, en gigantisk dildo og en rekvisitt hentet ut fra en science fiction-film. I ring rundt statuen står fire mennesker ved hvert sitt lille hull i metallet. De har stått der i flere timer, voktende på hvert sitt hull for at ingen andre skal komme og frata dem plassen.
Skuespillet jeg er vitne til i den tsjekkiske byen Brno er et av de mest absurde opptrinnene jeg noensinne har sett: De fire venter på en kule som slippes et sted inne i statuen nøyaktig klokken 12, og som etter å ha rullet sin vilkårlige ferd gjennom torpedoen til slutt vil komme ut i et av de fire hullene. Ingen vet imidlertid hvilket hull den kommer ut av denne gangen, og kanskje er det nettopp det som er i alle fall litt av forklaringen på galskapen.
Tre av de fire hullvokterne er “proffe”.
– De kommer hit hver eneste dag, og har gjort det i flere år. Du skal være tidlig ute for å få plass ved et av hullene før disse, forteller Jana, min lokale guide i Brno.
Kulen som kommer ut av statuen hver dag klokken 12 har ingen verdi. Det vil si, for deg og meg er den verdiløs. Men for “proffene” er de samleobjekter, og samlemanien har gått flere av dem fullstendig til hodet.
– Et par av dem har flere hundre kuler i samlingen hjemme, forteller Jana.
– Kulene har faktisk blitt så populære at de nå selges på turistkontoret i byen. Det er nøyaktig de samme kulene, men det betyr ikke noe for “proffene”: Kulene har ikke vært gjennom statuen, og følgelig har de ingen verdi for dem.
Jeg blir stående og bivåne denne aparte formen for bingo helt til klokken er 12. I noen sekunder er spenningen til å ta og føle på, før en ung kar med ryggsekk setter i et gledesrop og holder den lille grønne kula opp som skulle den være en pokal i et verdensmesterskap: Tenk, en turist stakk av med kula! Proffene grynter noe uforståelig, og nekter å ta del i gledesscenene. I morgen er det atter en dag…
Makabert museum
Jeg har vært på mange museer rundt om i verden. Noen rare, noen litt sære og de fleste interessante – på den ene eller andre måten. Men aldri har jeg vært på et museum som Brnenske Podzeni i Brno.
Inngangen er ned en trapp fra gateplan, og allerede her burde varsellampen ha begynt å lyse. Hva slags museum befinner seg egentlig under jorden? Svaret kommer både raskt og brutalt: En samling av knokler og hodeskaller fra 50 000 mennesker, pent og kunstferdig stablet opp langs veggene i de underjordiske gangene.
– Man tror de er fra 1600- og 1700-tallet, hvisker Jana andektig – som om skallene kunne høre oss her nede.
– De skal visstnok ha blitt gravd opp fra en kirkegård i nærheten for å gjøre plass til nye døde. Det skal også være den største samlingen i sitt slag etter den som finnes i Paris.
Hva som fikk noen på tanken om å stable knokler og hodeskaller sammen i nitide mønstre og stille det hele til skue for et par euro, sier historien ingenting om. Det den derimot sier, basert på fargen på hodeskallene, er hvorvidt de døde av pest (gule skaller) eller kolera (rødlige skaller). Det er kunnskap jeg ikke visste jeg trengte, men nå har jeg den altså. Jeg kjenner på en gryende følelse av misbehag, og søker meg ut til den hyggelige damen i resepsjonen.
– Jeg simpelthen elsker jobben min! kvitrer resepsjonisten med et stort smil.
– Hver morgen kommer jeg hit en halvtime før vi åpner, bare for å kjenne på freden og roen her nede.
Hver sin lyst der, altså.
Den gamle studentbyen
En merkelig ball-bingo fra en gigantisk dildo i stål og en samling av knokler og hodeskaller fra 50 000 mennesker… Det kan jo være det verste innsalget av en destinasjon i REIS noensinne. Så la meg skynde meg å korrigere bildet: Brno er faktisk en av de vakreste byene jeg har besøkt i det sentrale Europa. Og nettopp de aparte små detaljene er noe av det som gir byen sitt særpreg.
For selvsagt finner du de klassiske turistmagnetene her også, i hopetall. Byens mange torg er livlige og vakre, og jeg tilbringer flere timer med hendene på ryggen mellom de mange torgbodene. Legg så til at byen er 1 600 år gammel, så skjønner du at det merkes på såvel arkitektur som på kultur generelt.
Et besøk i St. Peter & Paul-katedralen fra det 13. århundre (og senere om- og påbygd) som troner på en høyde over byen er obligatorisk. Det er også en rusletur rundt i byens sentrum, som ikke er større enn at du slipper å tenke på offentlig transport på brosteinene mellom de ulike stedene.
Endelig skal du være deg bevisst at du befinner deg i Tsjekkia, landet som ga verden den originale pils-oppskriften: Urquell Pilsner. Følgelig sier det seg selv at du skal finne deg et bord på en av byens mange utekaféer og nyte nettopp en duggfrisk Urquell. Eller du kan velge å nyte den i et av gamlebyens utallige små og store vannhull, hvor Brnos mange og myldrende studenter holder deg med livlig selskap til langt ut i de små timer.
Å ja, helt til slutt: Brno er et eldorado for kakemonser som meg, og følgelig en livsfarlig felle for alle oss som prøver å kvitte oss med et par ekstra kilo. Jana har geleidet meg inn i en koselig bakgård, og i høstsolen bestiller jeg en kopp kaffe og et kakestykke. Men hvilken kake skal jeg velge? Vanskelig… Så jeg gjør som Ole Brumm, og sier jatakk til alt.
