Varselslampen lar seg ikke slå av. I mørke svinger vi bilen inn på første og beste bensinstasjon. Men i stedet for den forventede lukten av bensin og avgasser, omsluttes vi av en usynlig, magisk sky av godlukt. I appelsinhagen ved siden av lyser blomstene hvitt i mørket. Det er en glede som følger den reisende overalt i Algarve: På torgene, langs gatene, når man stanser for å kjøpe saftige appelsiner i femkilosposer for 14 kroner hos en gammel dame som sitter ved veien – hvor enn man beveger seg, kan det skje at man plutselig kjærtegnes av den forføreriske blomsterduften. Å snakke om dufter blir subjektivt og ikke sjelden litt kvalmende sentimentalt. Det skyldes vel at luktesansen er direkte koblet til hjernens sansesenter. Derfor vekker lukter så lett minner og assosiasjoner. Men ordene strekker liksom ikke til – duftbeskrivelser blir sammenligninger – se bare hvordan vinsmakerne sammenligner smaker med lukten av lær og røde bær.

Hvordan lukter egentlig appelsinblomsten? Sensuelt, vil jeg si, med toner av gardenia og sjasmin. Og så noe annet, ordløst, som føder en følelse av den nordiske sommernattens vemod: I skjønnheten finnes det et bedragerisk løfte om noe uoppnåelig. Det er vanskelig å forestille seg at noe ondt kan skje i duften av appelsinblomster, men det kan det naturligvis. For eksempel kunne hele bensinstasjonen eksplodere i et hav av ild og forvandle oss til briketter idet servicemannen ved pumpen tenner en sigarett. Han forklarer rolig at det ikke er bilen det er noe galt med, men med varsellampen er det et eller annet. Det er akkurat det vi vil høre. Så vi fortsetter vestover, mot solnedgangens kyst.

SOLEN, MAURERNE OG TURISTENE

Appelsinblomstduft er en av Algarves lukter, den av rødbrent turistflesk en annen. Og her som nesten overalt der masseturismen velter inn: Veien til noe helt annet er ikke lang. Turismen, og eu-bidragene, er imidlertid det som i det store og hele holder liv i Algarve. Halvparten av dem som har jobb, arbeider på et eller annet vis i den såkalte turistnæringen. Og ved siden av turistene finnes de titusentalls bofaste utlendingene, ikke minst tyske og britiske pensjonister. Hos Lidl får du en liter vin for en femmer, så her varer pengene lenge. Men det er ikke bare prisnivået som trekker, det gjør også solen. Den lyser 3300 timer per år. Det er derfor man litt lenger nord, i Serpa, nylig innvidde verdens største solkraftverk med 52 000 dreibare solpaneler. Og bortenfor hotellkompleksene og ferieleilighetene finnes en storartet natur og en lang historie. Sporene etter maurernes over 500 år i det sørlige Portugal er langt flere enn flisekunsten og skorsteinsformene. Sågar navnet Algarve kommer fra maurerne, deres al-Gharb betyr ”vest”, og utallige stedsnavn har islamske røtter. Men de virkelig gamle bygningene er få. Noen står der ennå, som maurernes borg i Silves, men ofte er tilsynelatende gamle hus bygget etter jordskjelvet i 1755, det som la både Lisboa og Algarve i ruiner. Vi fortsetter på den tett trafikkerte kystveien med nummeret 125. Her er det om å gjøre å være både edru og smart – regnet per million innbyggere dør mer enn dobbelt så mange portugisere som nordmenn i trafikkulykker. På den raskere, men kjedeligere motorveien A22 er toppfarten 120 kilometer i timen, imidlertid blir man raskt forbikjørt selv når man holder 140.

VILA REAL DE SANTO ANTÓNIO

I en gatestump inn fra marinaen åpner det store torget seg, med mønster av stråler fra obelisken i midten. Det er et vakkert byrom, omgitt av lave, hvite bygninger, appelsintrær og en kirke. Torget er oppkalt etter statsmannen markien av Pombal, som på 1770-tallet lot gjenoppføre Vila Real de Santo António for å ha et skrytebygg å vise spanjolene på den andre siden av grenseelven Guadiana. Han tegnet også Baixa-området i Lisboa, og ved å gi Vila Real et rettlinjet gatenett skilte han byen fra alle andre byer i Algarve. Vi følger elven opp til Alcoutim. Idyllisk er ordet: olivenlunder, beitende kuer, marker dekket av gule blomster. Av og til opplever man å være vitne til hvordan Guadiana blir månesyk på grunn av tidevannet og begynner å flyte innover i landet mot Alentejo i stedet for ut mot havet.

TAVIRA Fra Praça da República fører den gamle broen over elven Gilão som deler Tavira. Byen har en svært lang historie, men uansett hva som står i guidebøkene, er nok broen snarere fra middelalderen enn fra romernes dager. Salt har i et par tusen år vært av stor betydning for denne byen, og fremdeles brer saltdammene seg ut utenfor byen. Kanskje er Tavira kystens fineste by, med et titalls kirker, en borg oppe på høyden, vakre torg og hager og trange gater til å gå seg bort i. Og så er det fiskerestaurantene, naturligvis. Lekre skjell som coquhillas og ameijoas, blekksprut og reker, og i tillegg til de obligatoriske, grillede sardinene kan man velge mellom tunfisk, makrell, sverdfisk, sjøtunge, pagell og en stor, god variant av ansjos. Det meste er krydret med koriander. – I høysesongen har jeg seks servitører ansatt, sier eieren på Cad’Oro som nå selv serverer torta de laranja Algarvia, den saftige appelsinkaken.

FARO OG RIA FORMOSA

Både i gamlebyen, som er omgitt av en bymur, og i shoppingstrøket hører man storkene klapre med nebbene sine oppe i de enormt store reirene. Storkereiret i katedralen regnes blant byens severdigheter. Og traktene rundt Algarves hovedstad er populære blant fugler. Ute ved kysten, nesten helt borte ved spanskegrensen, ligger naturparken Ria Formosa, en labyrint av øyer og halvøyer med sanddyner, våtmarker, laguner, saltbassenger og lange, brede strender. Her hekker eller overvintrer det en hel rekke fugler, eller de raster her på veien mellom Afrika og Europa. For menneskene er det flyplassen utenfor Faro som er porten til denne lyse, varme kysten. Ved bagasjebåndet ser det ut til at annenhver reiseveske er en golfbag. Algarve er bestrødd med golfbaner, en av de mest kjente er Vale de Lobo ved det fornemme og kjedelige feriestedet med samme navn.

ALBUFEIRA

At Algarve har flere hotellrom og ferieleiligheter enn hele resten av Portugal, er ikke vanskelig å tro når man ser Albufeira-området. Til tider har utbyggingen tatt helt av, betong eller golfbaner dekker tidligere jordbruksområder, landsbyer er blitt slukt av hotellkomplekser og ferieleiligheter, og kan finnes igjen som en turistpittoresk kjerne et eller annet sted i midten. Og britene ser på tv-fotball på puber som er minst like mørke og innestengte som hjemme i Blackpool eller Newcastle.

BLANT FJELLENE

Hvis alle pubene, de grelle suvenirene og trafikken begynner å føles kvelende, drar man nordover mot fjellene, mot Serra de Alcaria do Cume, Serra do Calderão eller Serra de Monchique. Der dufter luften av furu og eukalyptus og zistrose, himmelen er høy og skråningene er farget av ginst, lyng og lavendel. Her dyrkes oliven og mandler, johannesbrød, fiken og druer. Og selvfølgelig kork. Det som ser ut som hauger med hud fra flådde elefanter, er i virkeligheten barkruller som tørkes. De knudrete korkeikene kles av hvert niende år. Over det hele hviler den store freden. Her er det stille landsbyer som kanskje ikke finnes på kartet. Det er mest eldre mennesker å se, men jobbmulighetene ved kysten har lokket tilbake en hel del utvandrede landsbybeboere. Ved veikrysset står furede kvinner med hatt og skaut, over steinete åkerlapper kommer en mann med sitt esel og en byksende gjeter-hund. Mye av det som kalles ”genuint” eller ”tradisjonelt”, er slikt som er blitt konservert på grunn av fattigdom snarere enn av nostalgi eller pietetsfølelse. Det finnes selvfølgelig unntak, som Caldas de Monchique, et kursted fra romertiden. Rundt kilden har det vokst fram en skyggefull landsby med vakre bygninger, hoteller og et spa med alt fra behandling mot pustebesvær til sjokoladeterapi. Sistnevnte lyder som en litt kinky kur, siden kroppen blir forvandlet til en stor sjokoladekjeks. Vinterapi finnes også, men den er ikke så enkel at man rett og slett drikker tre glass vin og dormer i skyggen.

LAGOS

Henrik Sjøfareren, som så mange andre, hadde ingen problemer med å elske både Gud og gull på lidenskapelig vis. Han står som statue på torget i Lagos, en svært gammel by mest kjent for å ha hatt Europas første slavemarked. Nå spiser vi lunsj på restaurant Navegadors lille terrasse like ved stedet der mange tusen mennesker ble byttet mot regales i den handelen som var en av de bestialske sidene ved de historiske oppdagelsesreisene og den voksende velstanden. Fiskebåter kommer inn i en sky av måker. Både fønikere, romere og maurere visste å verdsette Lagos på grunn av byens utmerkede havn. Lagos er en turistfelle, men en trivelig sådan. Om sommeren er det fullt kjør på barene, og byen har også en spesiell tiltrekning på aldrende hippier. Her finner man tradisjoner av både etnisk og kulturell blanding. Se bare på indianerorkesteret på torget — de spiller Hotel California på panfløyte.

CABO DE SÃO VICENTE

Det siste stykket ut mot Europas sørvestligste spiss går over en naken hede. Der borte reiser fyrtårnene seg, menn fisker med stang fra de 60 meter høye, loddrette klippene hvor Atlanterens bølger knuses. Den mobile pølsebua drives av et tysk par og heter Letzte Bratwurst vor Amerika (siste pølse før Amerika). Før, innen man visste at Amerika fantes der bortenfor horisonten, var dette et svært dramatisk sted: siste utpost i den kjente verdenen. Ingen visste hva som ventet der ute – vidundere, endeløst stup eller tyktflytende hav? De som så smått våget seg ut, skulle komme tilbake med karavellene fulle av gull og kryddere og slaver, og Portugal skulle bli Europas rikeste land.

SOLNEDGANGENS KYST

Veien stuper ufattelig bratt ned mot den lille fiskerhavnen i Arrifana. På kaien ligger stabler av teiner, feller og bur som har det til felles at det skal være lett og forlokkende å komme seg inn, men umulig å komme ut igjen. Omtrent som med visse tilbud på andelsleiligheter på solkysten i øst. På den andre siden av odden lyser surfernes favorittstrand, Praia da Arrifana, gyllengul i ettermiddagslyset. Den er bare en i en lang rekke fantastiske strender, som Praia do Amado, Praia da Bordeira og Praia de Monte Clérigo. Hele den ville vestkysten, fra Cabo de São Vicente til Odeceixe oppe ved Alentejo-grensen, er nå naturpark. I stedet for all inclusive-hoteller, feriesovebyer eller industribygg, er det dramatiske sandsteinsklipper som reiser seg ved havet. Og mellom dem disse gylne strendene. Ved de tyske bobilene som står parkert like ved avgrunnen, klirrer det i glass. Det er tid for en sundowner, mens solen svulmer og rødmer og senker seg ned mot det veldige havet. Med unntak for Azorene ligger det tomt og øde hele veien til Den nye verdens Washington D.C.