Det er langt fra Gujarat i India til Nevada i USA. Kanji og Kusum Patel fløy i 20 timer, og etter det ble det selvfølgelig en masse bilkjøring. Kanji hadde to brødre som allerede hadde flyttet til California. De sa: ”Kom til Amerika, her er det bra.” Etter at de hadde mast en stund, skaffet ekteparet Patel billetter og havnet etter hvert i Fallon i Nevada, der de kjøpte et motell som het Uptown. På dette gudsforlatte stedet, som ikke engang lå ved den evighets-lange motorveien mellom San Francisco og New York, fantes, om sant skal sies, verken noe Uptown eller noe Downtown, og Patel satte opp et nytt skilt: Value Inn. Det var et beskjedent navn, man fikk hva man betalte for. Selv tenkte de at det nok var best å drive en liten bedrift i en småby. De malte huset om i en lysere farge. De fikset svømmebassenget slik at det så ut som et fotografi av William Eggleston. Mormor strikket et stjernebanner til å sette i vasen med kunstige blomster i resepsjonen. De har vært her i 19 år nå. De kom til Amerika og syntes det var bra.

Langs veien utenfor motellet ligger ørkensanden. Den fyker gjennom Fallon, ikke bare når flyvåpenet har oppvisninger – når de aller modigste pilotene, The Blue Angels, virvler som høstløv mot sommerhimmelen og publikum som er lokket hit lager trafikkkork på Amerikas mest avsidesliggende vei – men også på vanlige dager når pickupfolket søler kaffe på morgenavisen og praktikanten i diversebutikken sleper diversevarene til utstilling på fortauet. I Fallon kan man kjøpe brukte rock’n rollforsterkere og håndlagde cowboyhatter. Det er ingen stor by. Dessuten brant den ned i 1910, og i 1954 revnet Maine Street i et jordskjelv. Kvinnen som driver en espressokafé, sier at hun ønsker at idolet hennes, Eric Clapton, kunne komme til denne delen av verden. Når jeg forteller at jeg på 1960-tallet var på en konsert med Cream, stirrer hun på meg som om hun tror at jeg har reist helt hit bare for å ta knekken på henne.

CASH IN A FLASH
Vi sjekker ut fra Value Inn og trekker den tørre nevadaluften ned i lungene. Ute ved Maine Street er det flere spennende utstillingsvinduer, og innenfor ett av dem sitter Glenna Palludan og svarer på telefoner. – Cash in a flash, sier hun med en nesten forhåndsinnspilt og en smule skjærende stemme som telefonselgere har når de skjemmes over hva de holder på med. Hele den brunbeisete bygningen ble en gang eid av hennes svigerfar, som hadde en jernvarehandel og solgte alt fra 78-plater til fuglebur. Nå er virksomheten redusert til et lånefirma – ”Lån på timen!” – som sønnen til Glenna overdro til henne da han reiste til Las Vegas. – Jeg liker egentlig ikke dette, folk blir gjeldsslaver, sukker hun. Hun viser familiebilder og idrettsvimpler, og vi beundrer de gedigne skapene i tre og det bastante skrivebordet med bakelittelefon. Hun tar sikte på å la firmaet dø av seg selv nå når hun nærmer seg pensjonsalderen, skjønt det spørs om hun tør å fortelle det til sønnen. Så kimer bakelitten: – Cash in a flash! Nei, det var visst bare en kjenning som ville prate litt. Vegg i vegg har fotografen Peg Buckner sitt studio, og hun er helt rosafarget og oser av så mye parfyme at barna som skal fotograferes blir tummelumske og blanke i øynene. Peg Buckners mormor var kunstner og tilhørte staben som tegnet Familien Flint. Det er den evige fortellingen om mennesker i ørkenen – de har enten forbindelser i Hollywood eller så har de reist rundt halve jordkloden for å havne her. Eller så har de byttet havn og ID-kort og reist over delstatsgrensen for å kamuflere det gamle livet sitt med skjeggstubber eller nuppete rosa gensere. På baksiden av Fallon ligger slitne kvartaler med gneldrebikkjer, tomter fulle av skrot og familiefedre i undertrøya som vinker til oss – mest for at vi skal vinke tilbake og vise at vi ikke har skytevåpen.

ANSIKTER SOM DRUEKLASER
Her starter den mest øde veien i hele Amerika: Den heter Highway 50, en asfaltstripe som fører rett ut i det humpete gruslandskapet. De nærmeste dagene kommer vi antagelig til å se flere rovfugler enn mennesker. Frenchman, som er markert på flere kart, viser seg å være ingenting, bare en sandflekk planert ut med bulldoser foran en grind som advarer mot å begi seg inn på militært område. Salt Wells, som også står på kartet, likner en lokal radiostasjon med alle mastene og antennene, men er et forlatt campingvognbordell strategisk plassert under luftrommet der The Blue Angels driver flytrening gjennom svarte røykskyer som skal forestille krig. Store deler av ørkenen i Nevada er reservert for militæret. I mange år testet man her atombomber både under og over jorden, og i vindretningen sto Utahs patriotiske mormonere og gjorde honnør under stjernebanneret mens de radioaktive skyene senket seg ned over landsbyer, klessnorer og vannreservoarer. Da mormonerbarna ble født med ansikter som så ut som drueklaser, og sauene deres begynte å stavre rundt på tre eller fem bein, minsket troen på regjeringens guddommelighet. Den ble heller ikke styrket av den føderale atomenergikommisjonens drastiske forsøk på å unndra bevismateriale og lukke munnen på vitner, både soldater og sivile anleggsarbeidere, som ville fortelle hvordan det gikk for seg inne i prøvesprengningsområdet. Da den kalde krigen brøt ut, ble Nevada en hotspot, og det samler seg fremdeles demonstranter ved sperringene til Ground Zero for å protestere mot at det fortsatt utvikles krigsmateriell her.

TIDEN HAR STÅTT STILLE
Highway 50 går tvers gjennom delstaten, over flate grussletter og mellom formasjoner av sammenblåste sanddyner eller kaktusbevokst stein. På klare, friske morgener kjennes verden utluftet, og det dufter av malurt og salvie. Midt på dagen vibrerer luften mot asfalten. Skumringene i ørkenen er oppsiktsvekkende, alle nyanser av rødt og blått smelter sammen, over hver bakketopp blir fargen noe mørkere, litt mer purpurfarget. Mange tror at ørkener bare er uttørket havbunn, men vi befinner oss i nesten 2000 meters høyde, og fjelltoppene strekker seg mer enn 3000 meter opp mot den vide himmelen. I Middlegate gjorde Ponnyexpressens ryttere et opphold eller byttet til uthvilte hester da de galopperte fram med posten under borgerkrigen. Kanskje mer enn noen andre knyttet disse ekspressbrevbærerne øst og vest sammen i en tid da nord sloss mot sør. Middlegates bar og stall i tømmer ble bygget under en ubarmhjertig sol og ble også et knutepunkt for gullgravere som tok sikte på California. Det virker som en del av dem som nå henger rundt her har overvintret fra den tiden – kledd i rutete skjorter og selebukser i dongeri. Chuck Ferguson har en liten gullvaskerhatt som er impregnert med gammel grus fra tiår tilbake. Don Jardines bart likner tumbleweed – slike svære stråballer som farer fram og tilbake over steppene mens prærieulvene uler og verden føles veldig forlatt. Gud vet hvilke historier de har latt bak seg for å havne på et sted der ti personer innenfor synsvidde blir oppfattet som en folkemengde. – Hvor bor dere? spør vi. – Oppe i fjellene, svarer Don Jardine. Dit opp er det ganske langt, selv om fjellene er rundt oss på alle kanter. Med de knusktørre skråningene og de skarpe relieffene gir høydene et inntrykk av å være ubebodde. Å få med seg planker, tilhengere og hermetikk opp dit må betegnes som et livsprosjekt, drevet av en sterk besluttsomhet om å holde seg unna. For å få en prat og spytte på skråss må gubbene med de sviktende knærne komme seg ned til Middlegate. Der hvor de bor, finnes det bare slanger og vandrefalker.

BITT AV KLAPPERSLANGE
Ved siden av baren ligger det et lite motell med åtte rom beregnet på trailersjåfører. Rustne bilvrak står sunket ned i sanden. Elektrisiteten blir drevet av en generator, telefon fikk de først i 1984. Her på den ensomme veien er alle mobiltelefoner døde. Stephen King satt i en periode ved et av bordene og skrev på Desperation. Johnny Cash har stukket innom og skrevet autografen på et bilde av seg selv med gitar idet han stiger ut av en bil: The man in black i en hvit amerikaner. Jo, folk kommer reisende langs selv de mest øde veier. Ferguson og Jardine har sett dem alle komme og gå, forbipasserende i biler som virvler opp støvskyer og med obskur hillbilly-country i kassettspilleren. Og inne i baren henger det signerte dollarsedler i taket og venter på at eierne skal komme tilbake og løse dem inn mot noen Sierra Nevada-øl. Greg Del Pocco viser fram den krokete høyrepekefingeren sin. – Klapperslange, sier han. – Halve armen ble svart og jeg trodde at alt var over. Nå ser det ganske så frekt ut når han hviler avtrykkerfingeren mot beltespennen. Som om han ikke bare hadde deltidsjobb som altmuligmann i Middlegate. Som om han bar på en sterkere protest enn denne: – Jeg akter ikke å betale noen annen skatt enn den på øl.

ENSOMHETENS LAND
Med armen gjennom bilvinduet kjenner jeg solen smyge seg inn under huden og innser at det kommer til å kreve minst fem år i denne ødemarken før det solbrente er blitt omdannet til lokalt tilpasset øglehud. Platen, som en kjenner tipset oss om da vi startet reisen, snurrer rundt og rundt i bilens cdspiller: ”Memories and drinks don’t mix too well/And jukebox wrecks dont’t play those wedding bells/Looking at the world through the bottom of a glass/All I see a man that’s fading fast.” Det er Eddie Spaghetti og gruppen hans Supersuckers; en hjemmesnekret cowboymelankoli som krever endeløse, tomme veier for at man skal kunne holde ut. I en liten by som heter Austin, klatrer Highway 50 opp og ned rundt en fjellkjede, og man ser flere mil ut over ensomhetens land. Nybyggertradisjonen i usa har vel aldri forsvunnet, forestillingen om at det alltid finnes mer land å ta rundt neste sving lever fortsatt. Da indianerne protesterte mot at landet deres ble tatt fra dem, viste nykomlingene samme forbauselse som deres nåværende president når han reiser utenlands og oppdager at ikke alle liker politikken hans. De første hvite amerikanerne som kom til Nevada, flyttet på western shoshoneindianerne. Heretter var ødemarken og viddene deres, og de som tok seg fram hit for å virkelig bosette seg, må ha ønsket å bo avsides. De gjorde ensomheten til sin. Hit nådde verken lovens ellers samfunnsmoralens armer. I en telefonkiosk ved veikanten i Austin står Elizabeth Rassiga kledt i blomstret kjole. – Det var mannen min, forklarer hun etter at hun har lagt på. – Han bor i Seattle. Når det ringer, vet jeg at det er han, og da går jeg bare rett over veien. I ørkenen kan man leve med åpne vinduer og høre ringesignaler og fjellpumaer som tasser og selv bestemme hvordan man vil reagere. Så lenge man ikke tar seg inn på militært område, er man sin egen herre. Man bor oppe i fjellene. Om man forsvinner, merkes det først når ingen tar av røret.

GULLET TOK SLUTT
Tidlig på kvelden, mens den glødende solen balanserer på klippene i horisonten, ruller vi inn i Eureka, en gammel gruveby som er drenert for det meste som skulle kunne minne om gullrushets glade dager. Da sparkepiker danset på scenen i operahuset og det var skrik og skrål i de utallige saloonene ved Highway 50. Det var flere baksider også: I en tunnel under hovedgaten trøstet slitne kinesiske gruvearbeidere seg med opiumspipene sine, og når folkene fra gruven kom opp i lyset for å demonstrere for bedre vilkår, ble de møtt av politi som skjøt med skarpt. Da gullet og sølvet etter hvert tok slutt, var det slutt for byen også. Vi finner en av de to barene som fremdeles holder åpent og leser et skilt over disken: ”If assholes could fly, this place would be an airport.” Den håndfull ørkenmennesker som sitter her, kommer nok aldri til å lette. En av dem har lagt en masse mynter på jukeboksen, og det veller fram countrylåter som vi aldri har hørt før. ”Were you born an asshole/Or did you work on it all your life?” lyder et av refrengene, som etter alt å dømme er en del av en pågående samtale her inne. Innsjekkingen på motellet blir omstendelig ettersom resepsjonisten ikke er venner med datamaskinen. Men vi har god tid, i ørkenen skal man ingen steder. På navneskiltet til damen står det Swedeen. Hun heter Sissie Swedeen og kommer fra Oklahoma og er av irsk og cherokeeisk avstamning. Sweden kjenner hun ikke til. Etter en stund avbryter hun innsjekkingen for å gå ut og ta en røyk. Drøyt en time senere er vi klare og får nøklene, og Sissie Swedeen ler fordi vi begge heter Lars. Hun tror oss nok ikke helt, men til Nevada kommer så mange typer med merkelig bakgrunn at de fleste har sluttet å stille spørsmål. Det er viktigere hvor du skal enn hvor du kommer fra.

DEN AMERIKANSKE DRØMMEN
På et sted som dette blir man gjerne en stund for å kikke på alle hotellene som er stengt med slåer, saloonskilt som henger og slenger og skeive bilverkstedporter. Alpine Lodge har stengt, likeså Louise’s Lounge og Walt’s Western Art. Rattazzi’s Cowboy Bar & Grill er bare åpen når eieren har lyst. Lyden av mennesker stilner tidlig på kvelden, etter det hører man bare sikadene. Et stykke nede på veien står Sissie Swedeen og gløder med sigaretten sin. Innbyggerne i Eureka sitter foran campingvognene sine, og neste dag hilser vi på Zoe Ann Wilson og Gilbert Mair. Hun ser ut som hun har sprunget rett ut av en låt av Lucinda Williams, og han søker jobb hos de lokale vei- og renholdsselskapene. Kanskje det kan bli noe i sølvgruven, nå når den skal åpnes igjen. Zoe og Gilbert har flyttet hit med de tre barna sine for å tenke over livet i mormors hvite husvogn med pelargonier. – Vi kommer fra Ogden i Utah, forteller Gilbert. – Det var altfor vilt der borte. Mormonernes regler gjør at ungene gjør opprør og danner gjenger. Sønnen vår ble mobbet fordi han lyttet til Roy Rogers, mens alle de andre hørte på Ice-T og Ice Cube. Vi flyttet hit for at de skal kunne lære hva som er ordentlige verdier. – Som hvilke da? spør jeg. – At man ikke kan få alt. At man må arbeide for det. Selv jobbet han på en krigsflyfabrikk i Utah. Det kunne han gjerne være foruten; mennesker burde være mer siviliserte enn som så. Zoe viser oss naboeiendommen, en trekirke som ble bygget om til bolig og inneholder kommoder med skjulte skuffer og en million utskårne detaljer utført av en enarmet snekker. Nå står huset tomt, men det er ikke dette hun lengter etter. – Jeg vil at vi skal legge inn bud på en dobbel bobil som er til salgs et sted oppe i fjellene. Der kan vi ha hester. Da kunne vi leve et fritt liv. Den amerikanske drømmen: Kom hit, her er det fint, her kan man være for seg selv.

UTENFOR SAMFUNNET
Ved Amerikas ensomste vei finnes det ingen kriminelle. Man trenger ikke å låse døren, og verktøykassen kan bli stående på lasteplanet av pickupen. Mykal Zogleman holder på med en slags provisorisk reparasjon av tretrappen foran venninnens campingvogn. Han klemmer den lille hunden sin slik at den forsvinner i nisseskjegget. Eureka er det perfekte stedet dersom man vil ta det med ro, sier han. Han har også en del å fundere over og ting han må legge bak seg. Da han var ung drepte han en mann i et slagsmål og ble dømt for drap. Med en skranglete Ford Custom pickup fra 1970-tallet kjører han sakte og pent rundt i sitt nye liv, som en tilbakelent ørkenvandrer med et navn som kanskje er hans eget, kanskje ikke. – Det er vanskelig å forklare hvor nært vi står hverandre her i byen, sier han. – Da kona mi døde, kom alle i begravelsen. Folk ringer til foreldrene hvis ikke barna oppfører seg skikkelig. Han har sjelden hatt det så avslappet, og det virker som om ensomheten hans er fylt av sosialt liv. På sett og vis står han utenfor samfunnet – som tidligere forbryter får han verken stemme ved valg eller bære våpen – men i denne delen av verden er behovet for samfunnet begrenset. Hvis du holder fred med meg, holder jeg fred med deg. Det finnes alltid friske morgener hvor man kan gå ut i malurtkrattet og sparke i ørkenstøvet. Man kan snekre litt og få en slant for jobben. Man flørter med damene på den andre siden av veien. Iblant kommer det meksikanere til byen, og de har alltid med seg noe røyk. – Hallo der! Noen sveiver ned bilvinduet, og røyken velter ut. – Det er dere som heter Lars og Lars, ikke sant? Sissi Swedeen ler og hoster. Så snakker vi noen minutter om hvordan det står til. Hvordan vi har det nå og hva vi skal gjøre senere. Når vi sjekker ut, har kollegaen hennes tatt på seg sin aller mest fargeglade bluse. Jeg går sist ut fra hotellet, og når hun tar imot nøkkelen titter hun ned i papirene sine og sier: – Merkelig. For et par minutter siden var det en annen kar som sjekket ut, og han het også Lars. Og det merkeligste var at han var fra samme land som deg. Vi vinker gjennom frontruten til kollegaen med den fargerike blusen og kjører østover mot Utah gjennom fjellkløfter med flokker av dådyr mot en by som heter Ely og de ørkenene som ligger bortenfor den. Etter en stund sjekker vi mobiltelefonene våre. De er fortsatt døde.

Fakta Nevada

Nevada forbindes særlig med ørken, atombomber og Las Vegas. Nevada ble den 36. delstaten av den unge nasjonen De Forente Stater i 1864. Dette skjedde midt under den amerikanske borgerkrigen, etter at shoshoneindianerne var fraktet bort og rette linjer trukket på kartet. Navnet betyr snøkledd, noe som kan virke overraskende i ørkenlandskapet, men store deler av Nevada er faktisk høyfjell. Nord i Nevada er vintrene virkelig kalde og snørike.

I Nevada kjører man bil. Den ensomste veien, Highway 50, går i retning østvest tvers gjennom og midt i delstaten. Det er ofte øde veistrekninger med spor av nybygger– og gullgraverhistorie i veikanten. Kjør langsomt og sug inn stemningen. Et passende utgangspunkt er den nest største byen, Reno, som ligger nær den vakre turistmagneten Lake Tahoe på grensen mot California. Kasinobyen Reno, der det sies at folk skiller seg etter å ha giftet seg i Las Vegas, ligger tre—fire timers bilkjøring fra San Francisco. Den ”ekte” Highway 50 begynner litt lenger øst, i Fallon, en støvete småby full av lommebokvennlige moteller. Kjøp gjerne proviant her før turen går videre — glem for all del ikke vann. Om sommeren kan den kuperte ørkenen bli drepende het. Gå ikke glip av den gamle ponnyekpresstasjonen Middlegate midt ute i ørkenen. Her ligger et rimelig og enkelt motell og en rustikk bar med hamburgermeny. Om natten dekker halve Melkeveien nattehimmelen. Austin er en gammel gruveby i likhet med den noe større og historisk interessante Eureka, der det er flust av overnattingsmuligheter. 15 mil lenger øst passerer man Ely, en ganske trivelig større by med regional flyplass. Har man først fått smaken på ensomheten, kan man etterpå bare fortsette i timevis gjennom ørkenen i Utah …

Overnatting:

Value Inn
Adresse: 180 W Williams Avenue, Fallon
Tlf. +1 775 423 51 51
Pris dobbeltrom: Fra ca. 400 kroner

Middlegate Station Motell
Adresse: 42500 Austin Hwy, Middlegate
Tlf. +1 775 423 71 34
Pris dobbeltrom: Fra ca. 270 kroner

Eureka Inn
Adresse: 251 N Main St, Eureka
Tlf. +1 775 237 52 47
Pris dobbeltrom: Fra ca. 600 kroner