Vanligvis pleier jeg å holde meg på behørig avstand av kobraslanger, men ikke desto mindre ligger det en og snor seg en halvmeter fra føttene mine. Slangetemmeren, som nærmest slepte meg hit, legger en arm rundt skulderen min og sørger for at jeg holder meg i ro. La oss så få tatt bildet av meg, slangen og slangetemmeren slik at jeg kan komme meg vekk, tenker jeg. ”Hvor mye koster det?” spør jeg med dempet stemme. ”Hvor mye ønsker du å betale?” svarer min marokkanske venn. Selvfølgelig. For på markedet i Marrakech ved foten av de Atlasfjellene kan du forhandle om det meste.
Denne sagnomsuste byen ble anlagt i 1062 av Yossef Ben Tachfin, som ledet en gruppe berbere nordover fra det sørlige Marokko. På dette tidspunkt strakte Marokko seg et godt stykke opp i Spania, og Marrakech ble et handelsknutepunkt mellom Europa, de arabiske land og Afrika. Siden har landet fått sitt navn etter byen, og markedet i Marrakech syder slik at det alltid har gjort.
To byer i byen
Marrakech består egentlig av to byer – medinaen, gamlebyen bak murene og Ville Nouvelle, den nye byen utenfor murene, vest for medinaen. Ville Nouvelle er mer enn noe annet et resultat av den franske kolonitiden. Franskmennene valgte å la gamlebyen stå og bygde i stedet en serie med nye kvartaler vestenfor murene. Her finner vi brede boulevarder og fortau innrammet av store trær, mens de store husene med flotte hager som regel er avskjermet av omfangsrike grønne hekker.
De palasslignende husene i Ville Nouvelle kalles riader, hvilket egentlig betyr en åpen gård i midten av et kvadratisk hus. Det har alltid vært vanskelig å anlegge hager i Marrakech på grunn av det ørkenaktige klimaet, og derfor ble de fleste hus bygget rundt hagen, slik at den var beskyttet og kunne vannes innenfra huset. På den måten fikk man sin egen lille parklignende oase i byen.
Før i tiden ble disse gigantiske eneboligene i Ville Nouvelle gjerne bebodd av franskmenn og rike marokkanere, men i dag har de fleste av dem blitt til fornemme guesthouses. Selv har jeg sjekket inn på The Red House, som er en kjemperiade like utenfor murene til medinaen. Og her er standarden ganske så høy. Stedet har eget svømmebasseng, stor have og en egen restaurant med egen anbefaling fra det franske matbladet Gault Millau. Men selv om standarden er som på et europeisk topphotell, så er stemningen ganske annen. Veggene er kledd i fargerik mosaikk, personalet er kledd i klassiske marokkanske drakter, og selve huset kunne vært en kulisse i fortellingen om Ali Baba og de førti røverne.
Størst i Afrika
Et par hundre meter fra riaden reiser de karakteristiske røde murene seg og danner rammen om medinaen og dens 700.000 innbyggere. De fleste marokkanske byer har en medina, en opprinnelig by omkranset av en beskyttende mur. Medinaen i Marrakech er en av de mest kjente på grunn av markedet på Djemaa el Fna, den største markedsplassen i hele Afrika. Jeg fortsetter gjennom Bad Jdid-porten, som fører inn i medinaen og videre forbi det berømte luksushotellet La Mamounia hvor blant andre Winston Churchill og Alfred Hitchcock bodde da de gjestet Marrakech. Det var også under ett av sine besøk i Marrakech at Hitchcock ble inspirert til å lage filmen The Man Who Knew Too Much, som da også utspiller seg i Marrakech. De to hovedpersonene, spilt av James Stewart og Doris Day bor også på hotell La Mamounia i filmen.
En annen tid
Når jeg fortsetter dypere inn i medinaen føles det som om å ha krysset grensen til en annen verdensdel i en annen tid. Mens det på den andre siden av muren knpat var mennesker i gatene, er det nå et uendelig mylder. Mens de brede boulevardene på utsiden var trafikkert av moderne biler, domineres gatebildet i medinaen av hestevogner, kjerrer, rustne mopeder og vraklignende biler som åler seg fram gjennom gatene. I Ville Nouvelle er gatene nyasfalterte og fortauene flislagt. I medinaen preges gatene hovedsakelig av rødt støv som virvles opp og gir en ørkanaktig stemning. Mest iøynefallende er likevel arkitekturen med bygninger som alle er flettet sammen på en aller annen måte og danner et labyrintisk system av minimale streder og smug.
Jeg tar til venstre i Avenue Mohamed V forbi plassen med den gamle Koutoubia-moskeen fra 1200-tallet. Jeg er på vei mot Djema El Fna hvor markedet starter for så å bre seg nordover gjennom medinaen. Når lyset skifter til grønt krysser jeg gaten i egne tanker, men blir hurtig revet tilbake til virkeligheten av et tutende bilhorn som får meg til å hoppe tilbake på fortauet hvor en smilende marokkaner opplyser at ”traffic lights are only for decoration”. Det gjelder altså ikke de samme trafikkreglene i medinaen som på den andre siden av bymuren – eller i resten av verden.
Ved første øyekast minner Djemaa El Fna-plassen mest om en gigantisk sirkusscene hvor alle artister opptrer på samme tid. En marokkansk tenåring kommer meg i møte med 8-10 saltomortaler og slutter med en baklengs variant. Allerede før han har landet siste gang, har armen kommet frem i en ”gi meg noen penger”-gestus. En annen kunstner har slått seg ned med fem hatter foran seg, som alle beveger seg rundt. Når de står stille, klapper han litt på dem, og vips så setter de seg bevegelse. Det raffinerte nummeret avsløres dog når en av hattene velter, og et lite pinnsvin kommer til syne…
En slangetemmer drar meg til side mens hans medsammensvorne er raskt ute med å ta bilder av meg og slangen som jeg ender opp med å betale tilsvarende 20 kroner for. Hele herligheten er krydret med atskillige tiggende barn og alskens kreative kunstnere som alle gjør sitt ytterste i å lokke forbipasserende til å legge igjen så mye penger som mulig.
Hele dette sirkuset kan virke overveldende ved første bekjentskap med markedet, men man skal ikke la seg avskrekke for resten skal vise seg å være annerledes.
Jeg skynder meg videre over plassen, hvor et halvt hundre matboder byr frem en hel verden av marokkanske spesialiteter. Tajine-retter er det marokkanske svar på indisk tandoori eller kinesisk wok, og rettene serveres i en rekke variasjoner. Selve tajinen er en keramikkskål med et tettsittende lokk, og under tilberedes gryteretten ved å simre i lang tid over åpen ild. En klassisk marokkansk tajinerett er kylling/sitron-tajine, men kombinasjonene spenner vidt fra sjømat til lam og oksekjøtt med fikener, mandler og grønnsaker.
En annen bod byr på helstekt lam, og enda en tenåring forteller at den beste sjømaten fins i bod nummer 14. På veien dit blir dog min oppmerksomhet fanget av et fat med noe som ligner …., nei kan det vel ikke være, tenker jeg. Men jo, det er hjerner, nærmere bestemt lammehjerner og uansett hvor lite appetittelige de ser ut, så ligger de altså der og blunker til meg. Jeg vet ikke engang hvor de er tilberedt, men bestemmer meg for å prøve. Det viser seg at de lages til i en gryterett hvor de har simret sammen med poteter i tomatsaus.
Hjernen er kuttet opp i fire deler, og jeg smaker med spenning den første biten som i konsistens minner litt om pasta, bortsett fra at den er litt fetere. Smaken er nærmest fraværende, bortsett fra det som har trukket inn fra sausen og en liten bismak av overkokt kjøtt. Til dessert kjøper jeg en pose med tørket fiken fra en fruktvogn.
Mot slutten av dagen beveger jeg meg nordover i medinaen, inn i souken, som betyr det åpne markedet i byen. Det er ikke vanskelig å gå seg vill når man går ut på oppdagelsesferd i souken i Marrakech, for hele bydelen er som en labyrint av gater helt uten logisk sammenheng. Marrakech blir kalt den røde by fordi alle hus er bygget av sement som er blandet med rød ørkensand. Det innebærer at alle bygninger i Marrakech har praktisk talt samme farge slik at de er svært vanskelig å skille fra hverandre. Her fins heller ingen veiskilt, og ettersom halvparten av marokkanerne ikke kan lese er heller ikke behovet særlig påtrengende. Hvis man skulle gå seg vill, spør man ganske enkelt om veien. Og man skal ikke nøle, for marokkanerne er svært hjelpsomme, selv om engelskkunnskapene er forholdsvis begrenset. På vei hjem spør jeg derfor en eldre dame med påtatovert skjegg om hjelp, og hun viser meg veien til Bab Jdid, porten som jeg kom inn igjennom noen timer tidligere. Igjen blir overgangen fra den ene verden til den andre så markant at det føles som å våkne fra en drøm.
Og når jeg endelig er ute på den andre siden igjen og betrakter de høye, røde murene, er det rart å tenke på at der bak utfolder seg en ganske annerledes verden enn utenfor murene.
REISEN DIT
Du kommer til Marrakech via København med Royal Air Maroc som flyr daglig via Brüssel. Eller du kan velge Air France/KLM via Paris eller Amsterdam eller British Airways via London.
VALUTA
1 MAD (dirham) = ca 60 øre
OVERNATTING
På riad The Red House koster et dobbeltrom fra kr 1100 pr. natt og opp til snaue 3000 for et firemannsrom med to dobbeltsenger. Selvfølgelig kan du utmerket godt finne billigere alternativer, f.eks inne i selve medinaen hvor man kan bo for helt ned i 50 kr for et dobbeltrom som så absolutt tar igjen i autensitet, det som mangler i luksus.