Østens tusenårige tradisjoner er blitt det urbane Vestens siste mote. Egne barer i New York, salonger i Paris, og nå dyrker de til og med te i Toscana. I Norge følger kaffebarene opp med egne temenyer, og er du helt i forkant drikker du urtete fra Sør-Afrika.
Vi drikker ikke så veldig mye mer te enn tidligere. Importen de siste årene har ligget stabilt på rundt tusen tonn, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Men vi er mer kvalitetsbevisste, og kjøper heller fersk te enn poser.
To lett kjennelige grupper tedrikkere har manifisert seg. Én gruppe består av de som er opptatt av sunnhet og helse. Det er de som har forsøkt seg på grønn te, urte- og fruktvarianter, og nå oppdager den røde busken, rooibos, fra Sør-Afrika. Siden den er uten koffein og inneholder både antioksidanter, jern, magnesium og kalsium, er den blitt en naturlig favoritt.
Den andre gruppen tedrikkere er unge, nysgjerrige og gjerne urbane. De har drukket seg mette på cappuccino, latte macchiato og cortado, og er lystne på noe nytt og annerledes: Ren te. Etter å ha lært om brenning og maling av kaffebønner fra hele verden, er te en naturlig ny utfordring.
Hvis du ikke føler deg helt hjemme i noen av disse gruppene, men tror du befinner deg et sted midt i mellom, så tar du neppe feil. Stadig flere av oss har nemlig oppdaget teens vidunderlige verden, og det uten å være hverken helsefanatikere eller trendsettere.
Enkelt og komplisert
Og det er mye å lære. Selv om utgangspunktet – noen teblader og kokt vann – virker såre enkelt, er variasjonene nesten uendelige. Men bli ikke skremt av hundrevis av sorter og fremmede navn. Lærer du deg de fire hovedtypene, er du langt på vei
1) Svart te.
2) Grønn te.
3) Aromatisert te.
4) Oolong-te.
Alle disse stammer opprinnelig fra Kina og den eviggrønne planten camellia sinensis, men te produseres nå også fra beslektede planter. For eksempel har ikke roiboos noe å gjøre med camellia sinensis. Kvalitet og smak påvirkes av plantens jordsmonn og klima, og akkurat som med vin er foredlingen viktig for resultatet.
Tørking, gjæring og lagring, og ikke minst blanding og smakssetting, avgjør hvilken type te man får. English Breakfast er for eksempel en egen blanding av Assam, Ceylon og afrikansk te, mens Afternoon inneholder blader fra Darjeeling, Ceylon og kinesiske Keemun.
Mange teblandinger smaksettes også av av blomster, krydder eller fruker. Earl Grey – mange nordmenns favoritt – inneholder olje fra bergamotfrukten, mens i Lady Grey-blandingen kan man tydelig både se og smake små biter av appelsinskall.
Blader fra teens historie
Te drikkes over hele verden, om enn på svært forskjellig manér. I Japan er teserveringen et rituale som kan vare i fire timer og omfatte bruk av opptil 24 ulike redskaper. I Tibet er også tedrikking en omstendelig prosess hvor den salte grønne teen blandes med melk eller smør fra yakdyret. I India er det også vanlig å bruke melk, men her blandes den med svart te som krydres med nellik, kanel og kardemomme. Nettopp denne har inspirert den populære drikken chai latte som har slått veldig an i USA.
Det første vi kan lese om te i Vesten, stammer fra en arabisk reisende som i 879 skrev at skatter på «salt og te» var den viktigste inntektskilden til Canton. Senere skrev Marco Polo om te i sin reiseskildring fra Kina i 1285.
I Nord-Afrika varierer tetradisjonene. Marokkanerene foretrekker myntete trukket i sølvkanner, mens i Egypt og Eritrea serveres teen i små glass eller kopper; svart og sterk og veldig søt. Russerne har i århundrer tappet sin te fra samovarer – store, vakre tekjeler – og bruker gjerne litt syltetøy for å bryte teens bitterhet.
I Europa er det først og fremst Storbritannia vi forbinder med tedrikking, men det var portugisiske og nederlandske handelsmenn som først bragte varen hjem fra Østen. Det britiske aristokratiet ble introdusert til luksusen da den portugisiske prinsesse Cathrine i 1662 giftet seg med kong Charles II, og hadde med seg noen teblader i brudebagasjen. Det skulle gå noen tid før teen virkelig ble folkeeie, men da teplantasjer vokste frem i de britiske koloniene på 1800-tallet ble teen både billigere og lettere tilgjengelig.
I dag drikkes 40 prosent av all væske i England i form av te, noe som utgjør omkring 165 millioner kopper per år. På verdensbasis er anslaget på nærmere 700 milliarder kopper per år.
Tilfeldighetens tepose
USA er på langt nær en tenasjon, men amerikanerne har likefullt bidratt med to viktige tehistoriske oppfinnelser. Den ene er teposen, som opprinnelig bare var emballasje for vareprøver som tehandler Thomas Sullivan sendte til sine potensielle kunder. Når bestillinger kom inn, ikke bare på teen, men også posene, var forløperen til dagens teposer en realitet.
Den andre oppfinnelsen ble også skapt ved en slags tilfeldighet. I den ekstreme heten på verdensutstillingen i St Louis i 1904 fant en kreativ tehandler ut at han måtte gjøre noe drastisk for å friste kundene. Og han lyktes; ved å helle store mengder is i den sterke, svarte teen gjorde han stor suksess. Isteen ble utstillingens klare vinner, og i dag drikker amerikanerene mer iste enn varm te. Det er de forløpig alene om, selv om andre raskt kommer etter. Fjoråret viste nemlig at nordmenn også har sansen for te som tørstedrikk. Da drakk vi dobbelt så mye som året før, og produsentene håper naturlig nok at også denne trenden vil fortsette.
Færre poser i fremtiden?
Varm eller kald. Vårt inntak av te er uansett forsvinnende lite i forhold til kaffe. Mens vi drikker kun 200 gram te, det vil si hundre kopper i året, heller vi i oss hele ti kilo kaffe.
– Overalt hvor man kommer, blir man jo bare tilbudt kaffe, sier Sverre Røss hos te- og kaffeforhandleren Black Cat i Oslo. Han mener noe av forklaringen ligger i at te oppfattes som mer styr å lage.
– Servitører har jo aldri likt å servere te, traktekaffen som står klar på kannen er liksom så mye greiere. Men jeg tror den nye kaffekulturen er med på å endre dette. Når man nå tar seg tid til å lage espresso til hver enkelt kunde, er det også håp for tedrikkere. Kanskje slipper vi i hvert fall unna posen på restaurant?
Tefakta
Te lages fra bladene til planten camellia sinensis, en eviggrønn busk som trives i varme og fuktige strøk.
Tebladene hånd- eller maskinplukkes, tørkes, rulles og gjæres.
Det finnes fire hovedtyper te: Gjæret svart te, delvis gjæret oolong-te, ugjæret grønn te og aromatisert svart te.
Verdens teproduksjon er på ca 2 500 000 tonn per år.
25 land produserer te, de største er Kina, India og Kenya.
Norge importerer rundt tusen tonn te per år.
Vi drikker omtrent hundre kopper hver per år.
Gode tetips
Bruk alltid friskt, kaldt vann fra springen. Unngå fosskoking, da mister du for mye oksygen. Har du tid, varm opp koppen eller kjelen før du heller vannet over tebladene.
Svart te trekkes i 5 minutter, grønn i 2-3 minutter (gjerne i litt avkjølt vann) og oolong trenger omkring 7 minutter.
Bruker du melk, hell den først i koppen. Sukker kan gjerne erstattes av honning eller syltetøy. Liker du sitrus, er appelsin et fint alternativ til sitronskiven, særlig i sorter som Earl Grey.
Den første tedrikkeren
En kinesisk legende skal ha det til at keiser Shennong, oppfinneren av landbruket og den kinesiske medisinen, satt og drakk en bolle nykokt vann i år 2737 f.Kr. da noen blader fra en busk i nærheten blåste ned i bollen hans og fikk vannet til å skifte farge. Keiseren smakte på dette, og ble overrasket over den gode smaken. Om denne legenden har noe for seg eller ikke, finnes uansett skriftlige kilder som viser at kineserne drakk te for 3000 år siden.
Rett te til rett tid
Te er som vin og bør tilpasses maten du spiser mener eksperter.
Til kraftig frokost med egg og bacon anbefales den smakrike Lapsang Souchong, Assam eller Ceylon. Spiser du ristet brød med syltetøy passer den kinesiske Keemum, mens grønn te, Jasmin eller Ceylon vil smake godt til krydret mat. Til fiskeretter er Oolong, Earl Grey eller Darjeeling det rette, og til konjakk er både Lapsang Souchong og andre svarte teer adskillig bedre enn kaffe.
Te i mat
Får du ikke nok te ved å drikke den, prøv te som smaktilsetning i mat. Frukt- og urteteer er ideelle i sorbeter, har du en wok kan du med alle typer svart te røke kylling på typisk Szecuhan-vis. Earl Grey brukes gjerne til desserter, i sausen til friske fruktsalater og som innhold i søte fristelser. Konditor Nina Sjøen forbereder i disse dager en egen bok om te. Denne te- og sjokoladesuppen er imidlertid hentet fra hennes bok Bare Sjokolade som kom ut 2002.
Sjokoladesuppe med te
150 g mørk sjokolade (Guanaja Valrhona 70%)
5 dl melk
200 g ( 2 poser) te, gjerne Earl Grey
Finhakk sjokoladen og smelt over vannbad. Kok opp melken og ha i teen. La teblandingen trekke i maks fire minutter. Sil av teen og bland den varme melken i sjokoladen. Avkjøl og sil igjen før servering. Pynt gjerne suppen som her med smeltet sjokolade.
Tedestinasjoner
Togturen Kandy–Nuwara Eliya–Badulla, Sri Lanka
De fleste som besøker Sri Lanka, besøker også Kandy, øyas nest største by. Herfra kan du gå ombord på toget og oppleve en av ditt livs mest fantastiske togturer. Landskapet er noe av det grønneste du noen gang har sett, frodige teplantasjer ligger i terrasser oppover åsene, og toget kjører over elver og fosser på gamle steinbruer. Den srilankiske jernbanen vet godt hvilken skatt de sitter på, og derfor kan du få plass i den bakerste vognen med ekstra store vinduer. Vel og bra, men det aller beste er å skaffe seg en plass i en av dørene og henge ut av toget. Fremme i Badulla kan du døyve opplevelsen med en kopp av den lokale teen.
Fortnum & Mason, England
Britene har et gammelt konsept de kaller «High tea» eller «Afternoon tea». Det består av te brygget i kanne, servert i kopper med melk og sukker. Ved siden av følger et fat i flere etasjer med ulike retter. Nederst ligger lyse sandwicher, gjerne påsmurt agurk, egg og karse, plukkfisk, skinke eller røkelaks. I etasjen over ligger scones med krem og syltetøy, og i den aller øverste etasjen kaker og godterier. Et av de beste stedene i verden å innta denne spesialiteten er på St. James’ Restaurant i Fortnum & Mason, som har ligget på Piccadilly i London siden 1707, der du kan velge mellom over 70 forskjellige teslag. Very British.
Darjeeling, India
Herfra kommer det som av kjennere blir betegnet som teens champagne. Darjeeling ligger høyt oppe mot Himalayas fjellsider i det nordøstre India, og for å komme deg dit kan du ta den snaue ni mil lange Darjeeling Himalayan Railway, en toglinje som ble bygget i 1879 og i 1999 satt på FNs verdensarvliste. Det bør være unødvendig å si at togturen er mildt spektakulær. Landskapet, utsikten og ikke minst luften er nydelig. Darjeeling er en kulturell smeltedigel der du omgås tibetanere, nepalske gorkaer, anglo-indere, bengaler og kinesere, samt urfolkene limbu, rai, tamang, lepcha, bhutia, sherpaer og newarer. Teen drikker de helst på tibetansk vis, hvilket vil si at de blander den med yaksmør og salt.
Tea Lounge, Oslo
Det skal de ha, Tea Lounge på Grünerløkka i Oslo: Da de aller fleste var travelt opptatt med å etablere kaffebarer for ti år siden, lagde de et tehus. Her kan du få høyvokst te fra Kenya, svart te med sitrongress, peppermynte og ringblom, tyrkisk medisinte samt en utmerket chai latte, Tea Lounge forsøker ikke å se ut som et gammelt, klassisk tehus, men satser på en hypermoderne stil som faktisk kler stedet godt.
Diverse steder, Taiwan
Taiwan er kjent for å lage oolong-te og grønn te. Fra denne øya kommer også den særegne bobleteen, eller «zhen zhu nai cha», som den heter på originalspråket. Det er svart te blandet med søt, kondensert melk og tapioca, en stivelse utvinnet av den latinamerikanske cassavarøtter.
Rift Valley, Kenya
Visste du at Kenya er verdens tredje største produsent av te? Og at åtti prosent dyrkes av småskalaprodusenter? Det meste dyrkes i høylandet øst og vest for Rift Valley, fra 1500 til 2700 meter over havet. Ta for eksempel turen til Kericho, der landskapet er så grønt at det kan få deg til å tenke på en golfbane, var det ikke for alle blomstene som vokser der. Selv om det kalles svart te, er den kenyanske teen heller rød, og har en frisk og fin blomsteraktig smak. Rift Valley er for øvrig en attraksjon i seg selv, med vulkanske sjøer, høye fjell og ubeboelig ørken.