Chers 90-tallshit ”Believe” dunker ut fra høytalerne, lukten av frityrmat er inntrengende og paret ved siden av meg er på nippet til å sloss. Jeg er i Monastir i Tunisia, almanakken viser februar 2010, og det er med andre ord lenge før turistsesongen starter. Hele den nybygde betongbyen som utgjør turistdestinasjonen Monastir ved Middelhavet, er øde. Selv om ikke horder av europeere har inntatt de lange, gule strendene, er det på de engelske pubene alltid noen få mennesker å se. Det er det nesten uansett hvor du befinner deg på jorden.
Er det dette som er Tunisia, lurer jeg fortvilet i det et klask akkompagnerer Chers mørke og datamanipulerte stemme. Jeg vet ikke om rødfargen i kinnet til den unge mannen ved siden av meg skyldes ørefiken han nettopp fikk eller ydmykelsen ved en offentlig krangel, men kjæresten har alt stormet ut døren mens han forsøker å smile tappert og unnskyldende til tilskuerne av opptrinnet.
Jeg har det ikke stort bedre der jeg sitter beskjemmet over opptrinnet og ser ned i bakken, men jeg kan trøste meg med at jeg allerede neste dag skal reise videre. For Tunisia har langt mer og bedre ting å by på enn betongbyer og importerte puber.
For de nye turistbyene ligger tett som hagl langs Tunisias vakre Middelhavskyst. Felles for de fleste er det at de er forholdsvis nye, ofte fra midten av 2000-tallet, de er bygget etter samme målestokk og gigantiske hotellkomplekser dominerer. De er stort sett lukket for lokalbefolkningen og vaktholdet er strengt. Dessuten skal de nye hotellbyene, som en ide fra cruiseskipene, absurd nok inneholde ishall og bowlingbaner. Det kan godt være dette er ideelt for barnefamilier som en stakket stund forsøker å komme seg unna en anmasende hverdag: her er strendene nydelige og vannet glassklart, aktivitetstilbudene florerer og det er sikkert og trygt. Likevel er det når man kommer seg utenfor disse nye byene at landets prakt slår imot deg.
Fransk tilstedeværelse
For mens flere og flere nordmenn finner veien til Egypt, er Tunisia den litt mindre, fattigere og ukjente fetteren. Men turene hit er ofte billige og Tunisia er et fantastisk land så lenge man kommer seg utenfor de hardt opptrampete turistløypene. Det er ingen grunn til at Tunisia skal skjule seg selv for de reisende - eldgamle markeder, arabisk mystikk, berbere, beduiner og ørken venter de som spanderer noen timers kjøretur fra betongbyene.
Klemt inne mellom Libya i øst og Algerie i vest, befinner Tunisia seg midt i den nordafrikanske, arabiske kulturen. Hele 98 prosent av landets befolkning er arabere, ofte med berbisk bakgrunn. Den gamle kolonimakten Frankrike har nesten en prosent av innbyggerne, men den franske kulturen og strukturen er fortsatt høyst tilstedeværende; mange snakker fransk og infrastrukturen fungerer som i vesteuropeiske land.
Utallige sivilisasjoner og nasjoner har invadert og migrert til Tunisia i løpet av årtusener, og tunisisk historie er full av erobringer og om bosetninger fra vikinger, fønikerne, arabere, ottomanske tyrkere og franskmenn - hver og en av disse kolonimaktene har etterlatt seg spor i det tørre og vakre landet, fra ruinene i Kartago til det franske bankvesenet.
Den siste kolonimakten vises også igjen i språket; utdanningsinstitusjoner bruker ofte fransk som hovedspråk og mange som er bosatt i større urbane områder blander tunisisk arabisk med fransk til blandingsdialekten kalt ”frarabick”.
Tunisia er vakkert, det tvilte nok verken vikingene, fønikerne eller franskmennene på. Nå satser private investorer og den tunisiske staten store midler på å lokke flere turister hit, og disse nye betongbyene er et ledd i den satsingen. Men de er ikke bare til bry; for eksempel er standarden på infrastrukturen som er bygget rundt dem høy. Sånn sett fungerer turistbyene som et ypperlig utgangspunkt for å utforske landet videre. Alt som man behøver å gjøre er og kjøpe en billig charterbillett og leie bil. Resten av landet ligger åpent.
Et stort, øde landskap
Selv er jeg storfornøyd med å vinke farvel til vaktene som passer på de avstengte byene og sette kursen for berbernes og beduinenes Tunisia. I starten suser vi gjennom et ganske kjedelig flatt landskap, men etter hvert som vi kommer lenger inn i landet blir også fargene vakrere og omgivelsene mer spennende. Men det er tørt og varmt – dette er støvet og sandens rike. En og annen palme ser vi forsvinne forbi oss idet underlige fjellformasjoner dukker opp i det fjerne.
Vårt første mål er Sahara, kun fem seks timer i bil fra flere av turistdestinasjonene langs kysten. Selv om fjellene blir høyere virker det som om himmelen blir større. Sahara – et av verdens mest fryktede og elskede steder, ørkenen som har betatt og skremt mennesker i millioner av år. Hvis man regner Antarktis som en ørken, er Sahara verdens nest største. Den dekker hele 9 millioner kvadratkilometer, og er med det på størrelse med hele USA. Sahara utgjør en fjerdedel av Afrika, og det anslås i dag at så mange som 2,5 millioner mennesker bor i ørkenen. Den amerikanske økonomen Milton Friedman beskrev en gang den amerikanske regjeringen udugelighet på følgende måte:
”Setter du regjeringen til å styre Sahara, vil de i løpet av fem år slippe opp for sand.”
Og da er det en imponerende udugelighet de skal være i stand til, tenker vi når vi ser sanddyner opp mot 200 høyel i det vi trenger lenger inn i ørkenen.
Vi spiller ”Let’s dance” med David Bowie på fullt, mens veien blir vanskeligere å øyne under all sanden. De små, hvite landsbyene forsvinner forbi bilrutene våre. Stein og mur, sand og støv i en uendelighet foran oss.
Slips er valgfritt
Det finnes en mengde forskjellige tilbud for ørkensightseeing, vi velger den tradisjonelle: på dromedarryggen. De store dyrene er uhåndterlige, men lystrer våre ledsagere og vagger rolig fra side til side. Den nærmest transeliknende tilstanden man oppnår ved rytmisk vugging, ørkensand om ørene og et stort, øde landskap foran, gjør at man forstår litt bedre hvorfor så mange søker etter svar i ørkenen. For ørkener figurerer i de fleste store religionene som et sted der man kan komme i dialog med guddommen. Enten direkte, i form av brennende busker og erkeengler, eller indirekte, i form av den stillheten fraværet av sosialt liv påtvinger den ørkenreisende.
Dessuten tror jeg at fascinasjonen for ørken og ødemark er godt forankret i det norske. Vi liker å gå på tur hvor vi ikke møter folk; om det så er storm på høyfjellet eller Finnmarksvidda så skal det ikke skremme oss. Vi får en total ro gjennom uberørt naturs stillhet og ødslighet – og det er bare ekstrem natur som gir nok fred til det om det så er ørken, urskog eller høyfjell.
For som så mange andre før meg har skrevet: Det er noe norsk over ørkenlandskapet der det ligger i kveldsolen. Mest minner det ekstreme landskapet om Finnmarksvidda på vintertid – den hvite sanden som snø og solen kald på den klare, lyseblå himmelen.
Den amerikanske forfatteren Paul Bowles er blant annet kjent for å ha tatt med seg over 50 slips da han dro ut i Sahara. Selv er jeg mer enn lykkelig i mitt ”Laurence of Arabia”-antrekk der jeg sitter og drikker te mens jeg ser solen forsvinne bak sanddynene.
Passe lemster etter noen netter i telt, forlater vi Sahara. I hovedstaden Tunis skal de neste døgnene tilbringes, men på veien stopper vi i den lille byen Douz, kalt inngangen til Sahara.
Hver torsdag arrangeres det dyremarked her, og er det er vel verd å ta turen innom. Her selges kameler, sauer, geiter, hester og esler etter tøffe prisforhandlinger. De beduinske mennene (for det er kun menn på dyremarkedet) er kledd tradisjonelt, og stemningen er spent.
Rundt dyremarkedet er det også en rekke andre markeder som selger alt fra klær til kjøkkenredskaper og pyntegjenstander. Douz huser også en rekke verksteder og boder for brukskunst, samt mange gjenstander du ikke har sett siden 80-tallet var i sin spede begynnelse.
Hovedstaden våkner
Bankingen i de gamle rørene vekker meg sakte fra søvnen og den nye dagen er så vidt i gang i Tunis. Dagens Tunis er så å si bygget på ruinene til den eldgamle metropolen Kartago. Det var romerne som la Kartago i grus etter at byens innbyggere nesten hadde ødelagt stormakten i den andre punerkrigen. Følelsene satt så dypt at den mektige statsmannen Cato vanligvis avsluttet sine innlegg og diskusjoner med den legendariske setningen: ”Ceterum censeo Carthaginem esse delendam” (Og forøvrig mener jeg at Karthago må ødelegges).
For egen del merker jeg godt Sahara-besøket selv etter noen dager, roen i kroppen er der fortsatt og knasingen i tennene vitner om at selv etter et halvt dusin dusjsesjoner er sanden ennå tilstedeværende. Men det er fint å våkne opp sammen med byen – å høre de første gateselgerne rope ut sitt messende mantra og de første iltre bilistene henge over hornet.
Dessverre har jeg altfor kort tid i Tunisias sjarmerende og interessante hovedstad, men et par obligatoriske kjennemerker er man forpliktet til å besøke når man gjester byen: Ruinene til Kartago og Sidi Bou Said (den blå byen).
Kartagos ruiner ligger vakkert til med utsikt over det blå Middelhavet, men blir nesten overbefolket når turistsesongen setter inn. Det samme gjelder den usedvanlig vakre byen Sidi Bou Said som ligger ikke så langt fra sentrum av Tunis. Dette er byen som vil få alle Santorinifrelste til å smelte; firkantete hvite murhus med blå dører, vinduskarmer og takhvelvinger ligger tett i tett. Så spesiell er Sidi Bou Said at FN har tatt den med på sin liste over verdensarvminner. Det finnes også en rekke hoteller her hvor du kan bo forholdsvis rimelig og med fantastisk utsikt, men gjør dette om høsten, vinteren eller våren for å unngå det verste turistrushet.
Men det absolutt viktigste å besøke når man først er i Tunis, er byens souk (gammelt marked). Den gamle basaren ligger innenfor de beskyttende murene til medinaen bygget på 800-tallet, og er så erkearabisk du kan få det. Ikke ulikt den verdenskjente souken i Damaskus består også dette markedet av et utall små boder som selger alt det du ikke visste du trengte. Himmelen er for det meste dekket av tøytakene til bodene, og soukens gater er så trange at toppen tre går i bredden. Eksotisk krydder, te og røkelse legger sitt bedøvende og forføreriske slør over det hele, og i løpet av kun noen minutter er man slukt i en fremmed, eldgammel arabisk verden og mister alt det man har av retningssans. For soukene er som labyrinter å regne, og man trenger ikke føle seg brydd over å spørre om veien ut. Og når du til slutt finner veien ut, er sjansen minimal for at du ender samme sted som du gikk inn.
Souken inneholder dessuten en rekke hammamer, palasser og gode restauranter.
Tips til Tunisia
Hoteller:
Hotel Dar El Medina
Dette er den over tusen år gamle medinaens enste hotell, og har kun tolv rom rundt en stor mosaikkledd åpen patio. I dette boutiquehotellet får du følelsen av å bo hos en gammel venn, og frokosten er i seg selv en opplevelse.
Adresse: Rue Sidi Ben Arous
Tlf: +21 671 56 3022
Nettside: www.darelmedina.com
Pris: Dobbeltrom fra 1200 kroner
Villa Didon
Det Philip Starck-designete hotellet har holdt seg til tre farger: svart, hvitt og grått. Med en fantastisk utsikt over hele Tunisiabukten, designerhammam og en av Tunisias beste restauranter, koster dette litt mer enn de andre alternativene.
Adresse: Byrsa Hill, Kartago
Tlf: +216 7173 3433
Nettside: www.villadidon.com
Pris: Dobbeltrom fra 2000 kroner
Hotel Dar Said
Midt i “den blå byen”, Sidi Bou Said, finnes dette familiedrevne hotellet. Mest av alt gir det en følelse av et søreuropeisk hus på 1800-tallet, og late dager bør tilbringes her foran svømmebassenget. Hotellet er for øvrig med på Condé Nast Travellers liste over verdens femti beste hotell.
Adresse: Rue Toumi, Sidi Bou Said
Tlf: +216 7172 9666
Nettside: www.darsaid.com
Pris: Dobbeltrom fra 1100 kroner
Restauranter:
Dar El Jeld
Tusen og en natt-opplevelsen begynner allerede når du banker på den store, gule tredøren og øyeblikket etter står med en sjasminblomst i hendene. I den åpne mosaikkprydede patioen midt i bygget ligger orientalske tepper på gulvet og alt er rikt utsmykket. Her går man mer for følelsen enn maten.
Adresse: 5 Rue Dar El Jeld
Tlf: +216 7156 0916
Nettside: www.dareljeld.com
Le Rest’õ
Dette er restauranten tilhørende det allerede anbefalte hotellet Villa Didon. Stjernekokker serverer tunisisk mat akkompagnert av dj’er på fredagskveldene. Ikke billig, men veldig bra.
Adresse: Byrsa Hill, Kartago
Tlf: +216 7173 3433
Nettside: www.villadidon.com
Mahdaoui
Medinaens beste restaurant er perfekt for en rask lunsj. God tunisisk mat serveres i et høyt tempo.
Adresse: Rue Jamaa Zaytouna (ved Zaytounamorskeen)